Hjemmelekse

Jeg får ikke manus idag. Av rent praktiske årsaker vil overleveringen skje i morgen - sikkert over en utmerket kopp kaffe.
Men jeg har altså fått hjemmelekse. Samtalen foregikk omtrent som dette:
- Du vet den karakteren (navn nevnes)?
- Ja, æh? (Jeg håper inderlig ikke at jeg må ta vedkommende ut av historien - ser for meg en kjempejobb).
- Hvor ble hun av?
(Febrilsk tenking). - Æh. Hun dukker opp igjen i den delen du ikke har lest ennå.
- Det er bra, men hun kom inn på vertshuset, men gikk aldri ut igjen. Hva skjedde? Hun ble jo ikke værende der inne i all evighet. Da må du si det, i så fall.
(Jeez - er det så nøye?). - Tja, hun gikk vel hjem, antar jeg.
- Jamen da må du skrive det, da, vet du. Ellers sitter folk og lurer på det. Da blir de irritert.
(Akker og stønner innvendig). - Ja, ja. Jeg kan vel sette inn noe.
- Da er det hjemmeleksen til imorgen.

GLemte karakterer - finnes det noe mer irriterende? Raymond Chandler gjorde det i The Big Sleep - han skrev om en død taxisjåfør, men fulgte det aldri opp. Da han ble spurt om det senere, så sa han bare: Å, han. Nei, han glemte jeg.
Jeg tenker redaktøren hans ble flau! All ære til redaktører - de er første og siste skanse på veien til ferdig bok. Det finnes gode og dårlige redaktører, det finnes uinteresserte og det finnes overarbeidede (mange av de siste) - de beste er de som ikke gir seg før manuset holder mål, uansett hvor mye forfatteren sutrer.
Min lar meg ikke slippe unna med noe som helst - og selv om jeg brummer i (mitt manglende) skjegg, så vet jeg jo at det blir bedre til slutt.