Kommentarer og redigering

Jeg sitter med de siste sidene som skal sendes avgårde til korrektur på mandag. Stort sett er det kommentarer og forslag til endringer på hver eneste side (sukk). Min redaktør er flink, og en av grunnene til det, er at hun ikke lar meg slippe unna med noe. Gråblyanten hennes går seg varm i blant.
Stort sett står det noe sånt som dette:
Ny - klønete - mer utfyllende - litt rotete - mer romantikk - mer dramatikk - pass på overgangene - hva skjedde med henne/han/det - dette følges ikke opp - når er dette? (Understrekinger, strykinger og kruseduller i margen kommer i tillegg).
Det kunne ha vært kapitler i en bok om skriving, men handler altså om min tekst.
Jeg kan ta dette på to måter: bli overmåte irritert og grinete (jeg er ikke så veldig flink til å ta kritikk), eller jeg kan ta det til meg og gjøre teksten bedre. Det finnes egentlig ingen mellomting.
Jeg har blitt flinkere til å ta kritikk med årene - man utvikler hard hud etter hvert - det viktigste er i grunnen alltid å huske at 1: det er ikke personlig og 2: det gjør teksten bedre. 3: det er mitt navn som står på coveret.
Selv om dette egentlig ikke er kritikk, det er en grundig gjennomgang av manuset.
Men huff så slitsomt det kan være i blant. Spesielt når jeg ser at hun har rett!
Setninger og avsnitt som jeg har vært fryktelig fornøyd med, går rett i søpla. Ofte fordi de førnevne setninger/avsnitt som regel ikke har noen hensikt i teksten. De så bare så fine ut! Dessuten har jeg en tendens til å rase av gårde når jeg skriver og etterlater meg hull i teksten omtrent som en sveitserost.
Men sannheten er at hvis jeg ønsker å bli bedre i jobben min, så er dette viktig. Da får jeg heller bli grinete et annet sted. Over et glass vin, kanskje. Eller en trøstekaffe.