Påskeintervju - Mo Hayder

Jeg har vært så heldig at jeg har fått intervjue Mo to ganger - en gang i Bath (som dette intervjuet er fra), og en gang da hun var i Oslo i forbindelse med lanseringen av Tokyo på norsk. Hun er utrolig talentfull og flink, men det er noe skremmende med at en så søt og hyggelig dame faktisk kan skrive som hun gjør .. omtrent som om miss Marple skulle gå berserk en dag ...

Her er påskens intervju (tidligere trykket i Thriller til deres påskenummer i 200o og æh ....


Rått stjerneskudd - intervju med Mo Hayder

Midt under intervjuet faller Mo Hayder på knærne foran meg og ler så hun rister. Hvem skulle vel tro at 42-åringen på gulvet foran meg karakteriseres som Storbritannias nye rå stjerneskudd? Henrykte anmeldere beskriver bøkene hennes som rå og realistiske, mørke og dystre, men også fulle av poesi.

Mo Hayder bor i Bath Spa, noe som tar meg halvannen time og to togskift. Jeg har ikke vært her før, og opplever Bath som en kulisse over en tapt tid. En tid da Claudius haltet rundt på Forum og beordret arkitektene sine til å bygge flotte bygninger i Britannia til Romas ære. De fornuftige britene har latt så mye som mulig bli stående og laget en turistattraksjon av hele byen. Luften surrer av fremmede språk, kameraklikking og beljende guider.
Det lille hjørnehuset er av den gammeldagse engelske sorten hvor åtte andre hus henger fast i hverandre nedover gaten. Det ser ut som et vanlig, lite hus med en bitteliten hage. På den andre siden av gaten ruver en steinkirke som ser ut som lillebroren til Nidarosdomen.
Jeg rekker ikke ringe på klokken før Mo Hayder åpner. Liten og slank, kledd i treningstøy minst tre nummer for stort og med håret samlet i en uryddig hestehale.
- Jeg har nettopp stått opp, tilstår hun, og inviterer meg på kjøkkenet hvor en kvinne står og stryker en enorm haug med tøy.
- Jeg har ikke blitt intervjuet av noen fra Nederland før, sier hun tankefullt.
- Å, men jeg er fra Norge, sier jeg og lurer på om jeg har stavet Norwegian riktig.
Den erklæringen skaper et øyeblikk av total forvirring på det lille kjøkkenet. Mo kommer heldigvis kjapt over flausen, lager kaffe, snakker om stryketøy og prater med mannen gjennom kjøkkenvinduet. Fullstendig normalt, alt sammen. Det er nesten skuffende for meg som har lest de tre bøkene hun har utgitt. Jeg forventet meg en person som så dyster og plaget ut, blek og med fettet hår, ensom i sin egen lille hule og som spiste prozac til frokost og valium til kvelds.
- Nei, sier hun og ler. – Etter at jeg fikk datteren min er jeg blitt forbløffende normal. Jeg tror jeg får skrevet av meg all galskapen i bøkene mine.
Mo Hayder eksploderte på den engelske bokverdenen for tre år siden med The Birdman (2001) (Fuglemannen på norsk), en thriller som fikk moren hennes til å tro hun hadde gjort noe forferdelig galt mot henne da hun var liten. Noe som ikke akkurat overrasket denne leseren… Bøkene hennes preges av høyt tempo, gode beskrivelser og karakterer som skiller seg kraftig ut fra den gjengse brite. Forhåpentligvis. Det er ikke noe vanskelig å forstå hvorfor hun har gått til topps på bestsellerlistene.
- Har du alltid ønsket å bli forfatter? Spør jeg.
- Uff, nei.
Hun rekker meg kaffekannen og et par krus, og bærer med seg fat med nøtter inn i stuen som domineres av et svart piano og en diger peis. Det finnes ikke noe stuebord, så hun drar frem pianokrakken og bruker den som bord.
- Jeg ville bli filmregissør, forteller hun. – Jeg studerte film i USA, men det er så mange folk å ta hensyn til når man skal lage film. Manusforfatteren skriver det han vil, skuespillerne legger noe helt annet i rollen enn det regissøren hadde tenkt seg, og så kommer kostymefolk og pengefolk … Når jeg skriver er det jeg som bestemmer alt. Mye bedre.
Det er tydelig for meg at filmregissøren lever i beste velgående i bøkene hennes. Tempoet raser av gårde, skiftene like kjappe som i en thriller og spenningen holder deg klistret til boksidene til siste slutt.
- Jeg har ingen formell utdannelse i litteratur, siden jeg sluttet skolen da jeg var femten. Så da jeg satte meg ned for å skrive en bok - du er faktisk den første som har spurt meg om det - da brukte jeg veldig bevisst det jeg hadde lært om film. Jeg tenkte ikke på det som om det var opptak, men jeg måtte visualisere karakterene mine når de utførte handlinger. Det gjorde det mer levende for meg.
Jeg er alltid interessert i hva som får folk til å sette seg ned og skrive en bok, jeg vet jo hvorfor jeg selv gjør det, men blir alltid fascinert av andres motivasjon.
- Hva fikk deg til å bestemme deg for å skrive?
Hun skjærer en liten grimase.
- Jeg jobbet i en virkelig fæl jobb og tjente nesten ingenting, så jeg bestemte meg for å skrive og se om jeg kunne tjene noe på det.
Det er en underdrivelse, hun selger som nystekt fish & chips her borte. Jeg kjenner forfattere som har tatt femten år før de ble utgitt, og antallet håpefulle som aldri blir utgitt er like tallrikt som britiske regndråper.
- Tok det deg lang tid å bli utgitt?
Hun ler litt. – Å, jeg var så heldig at det nesten er utrolig. Da jeg var ferdig, sendte jeg manuset til en agent og hun fikset stort forskudd og utgivelse før jeg rakk å summe meg. Jeg er rene askepott, så det skjer faktisk med folk.
En annen ting som opptar meg, spesielt nå når jeg har truffet henne, er hvor hun finner historier som er så rå som hennes. Alle tre bøkene handler om drap som heller til den groteske sorten.
- Hvordan finner du ideer til historiene dine?
Hun må tenke seg om, lenge og vel. – Hvordan vet man det, egentlig? Jeg finner dem vel i ting jeg leser, ting jeg ser. Det er rart med det, det kan være noe jeg har hørt eller sett en gang for hundre år siden. Det var det som førte til historien i Tokyo.
Tokyo kom ut i 2004 og handler om Gray som er besatt av å bevise at det finnes en film fra japanernes massakre av Nanking i 1937. Hun reiser til Tokyo og plager en gammel, kinesisk professor til han hjelper henne. Underveis blir hun forfulgt av den japanske mafiaen og får endelig bevis for at hun ikke er gal likevel. Kanskje.
Mo ser litt tankefull ut mens hun leter etter gamle minner.
– Jeg dro hjemmefra da jeg var femten og bodde en stund sammen med en motorsykkelgjeng, ja, du vet jo hvor gærne de kan være. De hadde alltid haugevis av magasiner om alt mulig som jeg leste. Et av dem hadde en mengde fotografier av forferdelige ting som hadde skjedd, og jeg ble fascinert av et fotografi av en mann som ble halshugget. Av en eller annen grunn ble bildet sittende i hodet mitt.
Mange år senere jobbet jeg i Tokyo. Da jeg spurte mine japanske venner om Nanking, bare ristet de på hodet. De hadde aldri hørt om Nanking, det var en del av krigshistorien som rett og slett var blitt sensurert ut av historiebøkene deres. Så begynte jeg å lese om Nanking, og i en av bøkene jeg leste, oppdaget jeg det samme fotografiet av en mann som ble halshugget. Aha, er det der jeg har det fra!, tenkte jeg. Og sånn oppsto historien.
De to første bøkene handler om seriemordere som ikke legger fingrene i mellom og Mo beskriver dem i detaljer som ikke overlater så mye til fantasien. Jeg fikk mareritt etter å ha lest Fuglemannen.
- Hvorfor skriver du så voldelig som du gjør?
- Jeg tror det henger sammen med at jeg som kvinne frykter vold, alle kvinner gjør jo det, sier hun. - Vi forstår den ikke på samme måte som menn, og derfor frykter vi det. Jeg ville gå inn i det og se hva det var.
Hun bruker rettsmedisinske fakta med stor dyktighet og detaljrikdom i beskrivelsene sine. Ikke for mye, men akkurat nok til at det blir skremmende realistisk.
- Du skriver ikke akkurat for den sarte leseren?
- Jeg tror ikke det er mulig å beskrive drap på en fin måte. Ingen drap er hyggelige. Jeg går i store detaljer, nettopp fordi jeg vil at leseren skal føle hvor jævlig det er egentlig. Det henger vel også sammen med at jeg egentlig ikke hadde tenkt over hva et drap innebærer i virkeligheten før jeg begynte å skrive om det.
Hun bruker lang tid på å formulere svarene sine, lang tid på å komme frem til hva hun vil si. Det er tydelig at hun ikke er vant til å bli intervjuet ennå, noe som er forfriskende.
Hun skriver så konkret om uhyggeligheter at jeg ikke er overbevist om at dette er noe hun har bestemt seg for med hodet. Det må være noe mer som ligger til grunn for å skrive som hun gjør.
Hun ser ut som hun leter etter svaret i nøtteskålen, før hun velger seg en og lener seg tilbake i stolen. Etter først å ha bedt om unnskyldning for sin uengelske oppførsel ved å forsyne seg først.
- Jo, du har vel rett i det på en måte. Jeg har aldri sett et drap i virkeligheten, men jeg snakket med en rettsmedisiner og han viste meg bilder av en obduksjon. Jeg ble så overrasket, jeg hadde aldri sett sånne bilder før og jeg ble så sjokkert over hvor skremmende og grusomt det var. Jeg ante ikke at det var så fælt. Jeg vokste opp med det vi kaller for Cosy Crime, Agatha Christie og sånn, hvor presten lå drept i biblioteket og det kanskje var en liten bloddråpe for syns skyld..
Hun ler litt.
- Der var det aldri noen beskrivelse av alt gørret som følger med i et drap. Da jeg gikk hjem etter intervjuet var jeg så lamslått. Hjertet mitt banket. Spenningen i en kriminalroman kommer jo av at noen blir drept eller at noe grusomt skjer, det er derfor leserne blar videre. Og jeg tenkte hvor feil det var at leserne motiveres til å lese om løsningen av et drap de aldri får beskrevet i boken. Det ble på en måte mottoet mitt og jeg har vel egentlig gnidd det inn med teskjeer nå, sier hun og ler.
Det er på dette tidspunktet hun faller på kne foran meg.
- Å, hjelp. Pianoet mitt faller gjennom gulvet, sier hun. - Det står på en løs planke. Gud, at vi ikke har sett det før? Hele greia kunne jo ramlet ned i kjelleren! Tror du det går bra?
Jeg lurer et øyeblikk på om galskapen i bøkene hennes kanskje ikke er så langt unna forfatteren likevel, men inntar rollen som midlertidig bygningsinspektør. Vi kommer frem til at det står støtt nok, men at mannen hennes kanskje bør flytte det over til en stødigere planke.
Jeg er fascinert av bruken av troll i The Treatment. Ordet brukes om en pedofil drapsmann. Hvordan kom hun på den tanken?
- Troll brukes for å beskrive eldre homofile menn som driver rovdyrjakt på unge gutter. Hvis du søker på nettet, så dukker alle disse ekle sidene opp, forklarer hun.
Det er vel et godt stykke unna Kittelsens troll, kanskje?
Det nærmeste hun har vært Norge er Finland, kan hun fortelle, men hun har faktisk en norsk morfar, selv om han døde før hun ble født.
Hun gir inntrykk av å være lettere forvirret over suksessen, men lyser opp når hun snakker om sin fjerde bok som det allerede stilles store forventninger til.
- For en gangs skyld går det så det suser. I de tre andre måtte jeg slite for å bli ferdig. Kanskje jeg er i ferd med å bli forfatter, likevel?