Mine helter: Sidney Sheldon

“Constantin Demiris had arranged with the authorities for her body to be buried on the grounds of the cemetery on Psara, his private island in the Aegean. Everyone had remarked on what a beautiful, sentimental gesture it was. In fact, Demiris had arranged for the burial plot to be there so that he could have the exquisite pleasure of walking over the bitch's grave.” 
Memories of Midnight

Jeg vil påstå at alle forfattere formes av det de selv liker å lese. Et av de rådene som går igjen til folk som har lyst til å skrive er at de må lese, lese, lese og lese enda mer. Og de må lese alt; både de gode bøkene, de middelmådige og de dårlige bøkene som man ikke helt orker å lese ferdig. Ellers kan man faktisk ikke vite hva som er bra og dårlig.

På syttitallet, som er mitt tenåringstiår, var det langt mellom vampyrer og varulver i litteraturen – og godt er det så mørkredd som jeg var (ok, er). Derimot var det tiden for romantiske bøker med glamour og skulderputer, bling-bling så det holdt og atmosfæren full av hårspray. Det var også tiden for spionromaner der omtrent alle handlet om informasjonskampen mellom Sovjet og USA. Le Carre skrev om den ensomme spionen som frøs, Robert Ludlum kastet sine helter ut på dypt vann og lot dem svømme – også bokstavelig talt – i blodige klær gjennom haiområder mens kulene sprutet, og Judith Kranz skrev om tøffe heltinner som slet seg til toppen i finansverdenen med skulderputer i de trange jakkene mens de nedla like tøffe helter underveis. Ah, jeg tilbrakte timer og dager i selskap med disse forfatterne, mange av dem glimrende historiefortellere som var opptatt av en ting: skape spenning.

Som forfatter burde jeg sikkert legge vekt på at jeg har blitt formet av de klassiske forfatterne, de store «ordsmedene» som krever mye av sine lesere - jeg har lest de fleste. Men gi meg en skikkelig blockbuster og du kan ha både Dostojevski og Shakespeare for min del (selv om de er spennende nok, det er ikke det).

Etter denne veldig lange innledningen, skal jeg omsider komme til poenget. Jeg har lyst til å presentere dere for noen av disse gamle heltene mine. Noen få av dem er fortsatt aktive forfattere, de fleste er døde, men de har etterlatt seg en skatt i form av noen av de fineste underholdningsromanene som har blitt skrevet. Klassikere i sin egen rett.

Dagens inspirasjonshelt:

Sydney Sheldon – amerikansk forfatter, 1917-2007. Han solgte sitt første dikt som som 10-åring. Sheldon skrev for Hollywood i mange år, for suksessfulle serier som Hart to Hart, The Patty Duke Show, og han er skaperen av I dream of Jeanie. Alt dette var god trening for å skape spenning i bøker, skulle jeg tro.

Han skrev en biografi; The Other Side of Me, som jeg har på loftet ett eller annet sted – og som var rimelig kjedelig.

The Naked Face kom ut i 1969 og gikk rett inn på bestselgerlisten. Han har verdensrekorden i å være oversatt – så langt til 51 språk.

Jeg har lest alle bøkene hans, men mine personlige favoritter er fortsatt The Other side of Midnight (1974), A Stranger in the Mirror (1975), If Tomorrow Comes (1985) og The Sands of Time (1988).

Jeg elsket Sidney Sheldons bøker fordi de holdt på spenningen hele tiden, de er fulle av smarte plot og gode karakterer, elegant og godt skrevet med et språk som aldri kom i veien for det viktigste i alle bøker: historien.

A tribune by Mary Sheldon

"Any talent is a gift," he said. "I think we're obligated to work as hard as we can at whatever talent we're lucky enough to have been given, whether it's writing or music or painting. We should just be grateful." Sidney Sheldon