Jamaica Inn - en leseropplevelse

Jamaica Inn av Daphne du Maurier

Handlingen er ikke så voldsomt komplisert. Mary er 23 år gammel og arbeider på familiens farm i Sør-Cornwall. Faren er død og moren sliter seg ut. Hun dør til slutt og Mary mister gården. Den eneste hun har igjen er tante Patience som sammen med sin mann Joss driver vertshuset Jamaica Inn. Mary husker tanten som en kvinne full av latter og glede, og har ikke noe imot å reise til henne.

Reisen er lang og slitsom, og jo nærmere hun kommer Jamaica Inn, jo mer forstår hun at det er noe galt med vertshuset. Alle advarer henne med å dra dit.

Når hun endelig kommer frem, får hun sjokk. Vertshuset er nedslitt og rene spøkelseshuset, onkelen er en fyllebølle av format og tanten er en patetisk skygge av seg selv.

Mary er ingen pusling og ville helst ha reist med en gang, men hun har ikke samvittighet til å la tanten være igjen. Hun blir værende i håp om å kunne redde både seg selv og tanten. Onkelen får en motvillig respekt for henne fordi hun ikke er redd for ham.

Det viser seg snart at driften av Jamaica Inn langtfra er stueren, og skikkelige folk skyr stedet som pesten.

Mary treffer på presten i nabolandsbyen som er vennlig og hjelpsom, hun faller også etterhvert for onkelens bror, Jem – noe hun ikke er udelt begeistret for siden han ikke akkurat er en hederlig mann. Hestetyver er sjeldent det. Men det som plager henne mest er han ligner på broren ...

Historien har en snedig slutt, høyst uventet og du Maurier skriver så det er en fornøyelse å lese. Jeg får lyst til å reise til Cornwall med en gang selv om de høres både forblåst og regnfullt ut så det holder.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bli så oppslukt at det gikk utover nattesøvnen, men det gjorde det, flere netter på rad ... Jamaica Inn er en spenningsroman som holder på spenningen fra første side. Det er godt det finnes sånne bøker!

Tror nesten jeg må lese Rebecca igjen snart, eller prøve med på Frenchman's Creek.