Derfor ga jeg opp Death comes to Pemberley

Som jeg sa da jeg brukte denne boken som min smakebit på søndag, så er jeg ikke så overvettes begeistret for denne typen litteratur. Jeg forstår ikke hensikten med den, for å være ærlig. Hvis det kommer fra en ukjent forfatter som ikke stoler på sine egne historier og sine egne evner, og derfor tror det vil være lettere å bruke yndlingsforfatterens univers, så skjønner jeg det. Men jeg fatter ikke at en så dyktig forfatter som James gjør det samme. Muligens har hun gjort det for å more seg selv, det er sånn jeg oppfatter det.

Jeg ga opp etter å ha lest kapittel 4. Jeg leste slutten før jeg ga meg, men ble ikke noe mer inspirert av å lese hele boken av den grunn.

Etterpå leste jeg P. D. James' etterord for å se om hun sier noe om hvorfor hun har skrevet boken i håp om å forstå motivasjonen hennes bedre. Så vidt jeg kan se er det fordi hun hadde en ide som passet til en historisk krim, og fordi hun er stor fan av Jane Austen. Visstnok har det vært skrevet opptil 70 oppfølgere til Pride and Prejudice. De aller fleste av disse har ingen hørt om. Det er det sikkert en grunn til.

Jeg er en stor fan av P.D.James – jeg håper også at jeg kan skrive bøker når jeg er 91 - jeg har lest nesten alt hun har skrevet og ikke for mitt bare liv forstår jeg hvorfor hun har skrevet denne.

 

I etterordet sier hun bl.a.: «My own feelings about sequels is ambivalent, largely because the greatest writing pleasure for me is in the creation of original characters, and I have never been tempted to take over another writer's people or worlds, but I can well understand the attraction of continuing the story of Elizabeth and Darcy.»

Og så skriver hun en oppfølger likevel.

Mitt problem med boken er at den verken er P.D.James eller Jane Austen. Stilen til disse to er vel så forskjellig som det kan få blitt, og språket virker anstrengt. Jeg skjønner at James har jobbet intenst for å få språket så «Austensk» som mulig, men det hjelper ikke. Mens jeg slukte Pride og Predjudice, koste meg med settingen, og ble fengslet av karakterene, forble jeg likegyldig til karakterene i Death comes to Pemberley.

For meg blir det som å plagiere en annen forfatters univers, uansett hvor lenge siden boken ble publisert. Jeg er ganske sikker på at hvis jeg skrev en historie om Adam Dalgliesh ville P.D.James' agenter vært på telefonen to minutter etter at de fikk vite om det. Men hvis copyrighten har gått ut, så er det ikke lenger plagiat?

Hm.