Herremoses i halmen, klokken er 8 på morgenkvisten. Jeg visste ikke engang at jeg kunne stå opp så tidlig. Den innerste, hemmelige årsaken til at jeg er forfatter er selvsagt at jeg skal slippe å stå opp tidlig hver dag, men av og til er det umulig å unngå det.
For noen uker siden dumpet det inn en invitasjon til kurs - Lesekurs for forfattere. (Nei, vi skal ikke trekke frem ABC-boken og begynne på nytt ...). Det handler om å fremlegge egne tekster. Foran folk. Som ser på. Urgh ...
Første reaksjon? Jeg må skrive. Jeg har ikke tid. Hvorfor meg?
Jeg tilhører med andre ord ikke den gruppen forfattere som danser opp på en scene, smiler bredt og kaster seg ut i en glitrende tale om sine egne bøker. Snarere tvert i mot. Som regel klarer jeg å unngå det. Som regel ved å late som om jeg besvimer ...
Jeg er veldig tøff i trynet til jeg står der. Da putter hjernen fingrene i ørene, snur ryggen til og erklærer at den har bedre ting å gjøre. Sånn har det vært siden jeg var liljekonvall på barneskolen. (Nei, det skjedde ikke noe traumatisk den gangen - selv om det var ille nok å stå der med en filtbøtte på hodet). Det er bare det at jeg har det i fingrene, ikke i kjeften.
Så får jeg se om Thorbjørn Harr har en Dumbofjær å gi meg ...
Lykke til
SvarSlettTakk! Det trengs alltid!
SvarSlett