Smakebit på søndag: Death comes to Pemberley

Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese hele denne boken ennå. Jeg har ikke kommet så langt, og jeg er ikke så overvettes begeistret. Problemet er at jeg ikke forstår hvorfor P.D.James har skrevet den. Det er innlysende at hun er en stor Jane Auston fan - hvem er ikke det - og at hun har hatt et ønske om å skrive en historisk krim. Men hvorfor sette seg ned og bruke så mye tid og energi på å skrive som en annen forfatter? Hva er poenget med det? Det blir verken eller, synes jeg. Ikke blir det Jane Auston - det kan aldri bli Jane Auston med mindre P.D.James anser seg for å være reinkarnasjonen hennes (noe jeg stiller meg tvilende til) - heller ikke blir det P.D.James siden hun i realiteten kopierer en annen forfatters stil.

Dette er noe som har dukket opp i det siste. En forfatter skriver enten forsettelsen på en bok de elsker (Scarlet f.eks som er en fortsettelse på Tatt av vinden), eller de tar selve historien og bruker den i en moderne setting (Jane av April Lindner). Så langt har jeg ikke sett et vellykket resultat av det, og jeg tror det har sammenheng med at det forfatterne da skriver ikke er deres eget. Det er i bunn og grunn en form for plagiarisme.

Jeg har gjort det selv da jeg begynte å skrive som barn. Jeg skrev fortsettelsen på Sound of Music og Jane Eyre, jeg tok historien i bøker og laget mine egne miljø rundt dem - det var morsomt og nyttig som skriveøvelser, men det er også alt det var.

Anyway.

Her er dagens smakebit:

Elizabeth tried to give herself over to the music but her eyes and her thoughts were with the couple at the piano. After the first two songs a third was entreated and there was a pause as Georgiana picked up a new score and showed it to Alveston.


Mange flere smakebiter her: Flukten fra virkeligheten