Smakebit på søndag: MItt søtappelsintre

Dagens smakebit kommer fra en gammel bok: Mitt søtappelsintre av J.M.Vasconcelos. Den ble utgitt i Brasil i 1969 og kom på norsk i 1973.

Jeg leste den tidlig i tenårene, jeg kan ikke huske når, men jeg har aldri glemt den. Da jeg som tolvåring fikk adgang til voksenavdelingen på Haugesund folkebibliotek, gikk jeg på skattejakt hver gang jeg var innom. Enhver bok som virket spennende havnet i skolesekken. Mitt søtappelsintre var en av disse. Bildet av en liten, alvorlig gutt på forsiden må ha fanget interessen. Jeg har nok bladd i den, lest et kapittel, tittet på slutten – og så har den blitt med hjem der jeg er ganske sikker på at jeg må ha lest den ut på en natt. Jeg er også ganske sikker på at jeg både lo og gråt ...

Hver gang jeg har vært innom et antikvariat har jeg sett etter den, men har aldri funnet den.

Jeg skrev litt om Mitt søtappelsintre på bokelskere.no for et år siden. Og for knapt en uke siden fikk jeg et tips fra en annen bokelsker om at boken var å få tak i på Bokbua. Jeg hadde den i hånden to dager senere.

En ting er å huske en bok som veldig god, noe annet er å lese den om igjen over 30 år senere. Det er skummelt. Har den tapt seg? Var min leseopplevelse som 13-14 åring noe som kanskje tilhørte alderen og ikke hadde så mye med boken å gjøre?

Jeg har lest den om igjen nå, og er overlykkelig over at den er like vakker, morsom og trist som jeg husker den. Og jeg leste med klump i halsen denne gangen også.

Før jeg roser meg helt bort her ...

Mitt søtappelsintre er historien om Zezé de Vasconcelos. Selv om han bare er fem år gammel er han smart, full av funderinger, og med så mye virketrang at det alltid går galt. Selv når han mener det godt, og kanskje spesielt da. Til tross for at han har et stort hjerte, får han bestandig juling. Han bor med sin store og fattige familie i fattigstrøket. Faren har mistet jobbet og moren må jobbe lange dager på Fabrikken for å holde liv i dem alle. Den eneste som beskytter ham er storesøsteren som griper inn når noen går for langt.

Det høres ut som om dette er en bok om mishandling, men det er det overhodet ikke. De fleste av pekene Zezé finner på, er fordi han har en trang til å finne ut hvordan ting er. Han har stor fantasi og gjør den harde hverdagen om til en eventyrverden for seg selv. Lenge er det lille søtappelsintreet nederst i hagen hans beste venn og den han forteller alt til.

Etterhvert blir han kjent med en mann som bare kalles «Portugiseren» som er snill mot ham. Portuga ser Zezé og forstå hvilken sjelden gutt han er. Han redder også Zezé fra å miste motet når familien går fo rlag.

Boken kalles for en roman, men det er nok mer en selvbiografi fra et helt spesielt møte mellom en fattig og følsom gutt, og en mann som gir ham livsgleden igjen. Selv om møte med Portuga også fører til at Zezé må gjennom en stor sorg.

Smakebiten er fra en dialog mellom Zezé og Portuga et godt stykke uti boken. Zezé forteller hvordan han har det:

«- Jeg duger ikke til noe. Jeg er veldig slem. Derfor er det djevelen fødes for meg på julaften og jeg får ingen gaver. Jeg er en pest og en plage. En hund. En døgenikt. En av søstrene mine sa at noe så slemt som meg ikke burde vært født ...

Han klødde seg i hodet.

- Bare i denne uken har jeg fått masse stryk. Noen gjorde til og med ganske vondt. Jeg får også stryk for det jeg ikke gjør. Jeg får skylden for alt. De er blitt så vant til å slå meg.

- Men hva er det du gjør som er så slemt?

- Det er nok djevelen, tror jeg. Jeg får sånn lyst til å gjøre ting, og ... så gjør jeg det. I denne uka satte jeg fyr på hekken til Nega Eugenia. Jeg kalte fru Cordelia Tykke And og så ble hun vill og gal. Jeg sparket en tøyball så den gikk inn gjennom vinduet til fru Narcisa og knuste storspeilet hennes. Jeg har knust tre lyspærer med sprettert. Jeg kastet en stein i hodet på sønnen til hr. Abel.

- Det rekker, det rekker.

Han satte handa for munnen for å skjule smilet.

- Men det er enda mer. Jeg rykket opp alle stiklingene som fru Tentena nettopp hadde plantet. Jeg fikk katten til fru Rosena til å svelge en klinkekule.

- Au, ikke det! Jeg utstår ikke å høre om dyreplageri.

- Men det var ikke en av de store. Den var ganske liten. De ga den avføringsmiddel og så kom den ut. Og istedet for å få kula tilbake, fikk jeg bank.»

Litt lenger smakebit enn tenkt, men nå har jeg nå skrevet den. Boken er en av de fineste barneskildringene jeg har lest. Bare for å ha sagt det igjen ...

Jeg har ikke klart å finne ut mer om forfatteren enn det som står på smussomslaget:

Jose Mauro de Vasconcelos er født i Brasil – i Banga, en forstad til Rio de Janeiro i 1920. Etter at han gikk ut av gymnaset studerte han for kortere tid medisin, jus, kunst og filosofi, og en periode arbeidet han som filmskuespiller. 22 år gammel debuterte han med boken «Banana Brava». Han er i dag (1973 m.a.) Brasils mest leste forfatter.

Finn flere gode smakebiter her: Flukten fra virkeligheten

Les og bli inspirert, og legg ut dine egne godbiter!