Villette - noen tanker

Villette var Charlotte Brontes siste roman, utgitt i 1853, to år før hun døde, bare 38 år gammel. Jeg er veldig glad i Jane Eyre, det er en roman jeg gjerne leser på nytt med noen års mellomrom. Jeg har ikke lest noen av de andre bøkene hennes før nå – mest sannsynlig fordi ingen av dem er oversatt til norsk. Etter å ha lest Villette, misunner jeg ikke den oversetter som gir seg i kast med denne!

Boken åpner med at Lucy Snowe er 14 år og på besøk hos sin gudmor. Deretter følger en utrolig lang passiar om de to andre hun treffer der, Graham på 16 som er hennes gudbror, og lille, merkelige Polly på seks. På grunn av uklare familieomstendigheter havner Lucy som selskapsdame for en gammel dame, der hun blir i åtte år. Når den gamle dør, blir Lucy litt sprø – noe alle ville ha blitt etter å ha sittet isolert med en syk, gammel dame i så mange år. Uansett, Lucy reiser på lykke og fromme til en by i Belgia, der hun via tilfeldigheter ender opp med å bli lærer på en pikeskole.

Så langt, så vel. To menn dukker opp i hennes liv, og hun må kjempe mot sine egne følelser før hun finner sin vei.
Eller noe sånt.
Det tok sin tid før jeg kom inn i historien, jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvor mye jeg har forstått. Jeg burde ha lest om boken på Wikipedia først, på den måten hadde jeg kanskje fått med meg mer. Det er flere årsaker til dette. Karakterene hadde lange dialoger på fransk, noe jeg forsto lite av. Det var sikkert sånn på 1850-tallet at alle dannede – og lesende – mennesker også mestret fransk. Sånn er det ikke nå, gitt. Min fransk er heller haltende, om ikke direkte fornærmende.
En annen ting er noen høyst overraskende plottsprell i historien som jeg ikke fikk med meg i første omgang. Historien skiftet retning så ofte, at jeg av og til lurte på om jeg hadde hoppet over et kapittel eller leste en helt annen bok. Jeg måtte derfor gå tilbake og lese ting på nytt. Boken er skrevet i første person og Lucy Snowe er ikke den som forteller for mye, så man må følge godt med. Når engelsken er såpass gammeldags og snirklete, blir det fort krevende. Dessuten har Lucy en tendens til å holde lange taler i hodet sitt, noe som ikke akkurat bidro til leselettheten.
Jeg er med andre ord ikke helt sikker hvor mye jeg fikk med meg, men jeg forsto såpass at de siste 100 sidene var adskillig lettere å følge enn resten, og dermed orket jeg å lese hele. Slutten var jeg heller misfornøyd med, men jeg skal ikke røpe hvorfor her!
Så, i utgangspunktet en «ny» bok av en yndlingsforfatter, men langt fra en konkurrent til Jane Eyre. Jeg er ikke så sikker på om jeg våger meg i kast med Shirley eller The Professor, ennå, men en gang i tiden, når jeg har mye bedre tid. Kanskje.

Wikipedia: om Villette, men med spoiler!