“Outside of a dog, a book is man's best friend. Inside of a dog it's too dark to read.”

Groucho Marx

tirsdag 3. mai 2011

Frederick Forsyth i 2004 ...

Jeg har ullent hode, rennende øyne og sår hals. Pollenallergi. Det gjør at selv om jeg sitter samme antall timer foran datamaskinen, så blir det så som så med skrivingen. Normalt klarer jeg ca 1000-1500 ord om dagen, nå er det såvidt jeg klarer å karre meg over 500-ords grensen. Det hender også at jeg sovner med hodet på tastaturet og våkner til X-antall sider fylt med bokstaver fra nederste linje. Sånn, nå skal jeg ikke klage mer.
Men uansett, det er årsaken til at jeg ikke klarer å oppdatere bloggen min så ofte som jeg skulle ønske. Jeg prioriterer søvn ...
Siden jeg siterer Frederick Forsyth i tide og utide, så er det kanskje på tide å legge ut intervjuet jeg hadde med ham i 2004. Forsyth var en drøm å snakke med, og jeg skulle gjerne ha snakket med ham lenger enn den tiden jeg fikk tildelt.  For en thrillerforfatter er Frederick Forsyth virkelig "the godfather". Han har skrevet en haug med bøker, han har hatt kjempesuksess, og da han ble svindlet av agenten sin, satte han seg ned og skrev en ny bok til tross for at han egentlig hadde pensjonert seg. Dessuten vet han hva han driver med, og man vil jo gjerne ha Svaret fra en som ham. Svaret på gåten for enhver strevende forfatter: Hvordan i helsike fikk du det til? Det er i hvert fall det jeg alltid vil vite ...
Thrillerens Gudfar
av
Natalie Normann

- Det var bare flaks, egentlig, forklarer Frederick Forsyth på mitt spørsmål om hvorfor han begynte å skrive. – Jeg hadde akkurat kommet hjem fra et freelanceoppdrag i Vest-Afrika. Jeg hadde ingen jobb, ingen penger, ingen leilighet og ingen fremtidsutsikter. Jeg sov på sofaen til en kamerat. Noe må jeg jo finne på, tenkte jeg.
 Det han fant på var Sjakalen og ble ferdigskrevet i midten av februar 1970. Den femte forleggeren kjøpte boken i september samme år.
- Jeg visste jo ikke at det var kort tid i forlagsbransjen. Det virket som veldig lang tid på meg, ler han.
Over tretti år og mer enn 60 millioner solgte bøker senere, treffer jeg Frederick Forsyth på det lille, fasjonable hotellet Montcalm like bak turistflommen på Oxford Street.
Forsyth er mye lavere enn jeg innbilte meg, og atskillig gråere, nesten usynlig der han forsvinner i hotellets blomsterprydete stol. Helten i Hevneren, hans siste bok, er en mann som ingen legger merke til, som så mange av Forsyths karakterer. Ikke så ulik sin skaper med andre ord …
’Hvordan jobber du med en bok? spør jeg.
Han løfter øyebrynene litt spørrende. ’Mener du arbeidsmetoden min eller med akkurat denne boken?
Begge deler, sier jeg. Trangen til research gir seg utslag i presisering. Forsythe forklarer ting i detaljer, oppdager jeg fort.
Han folder hendene i fanget og ser opp i lysekronen som for å se om det gnistrer noe fornuftig svar der.
- Jeg får en idé, en veldig grunnleggende idé. Når det gjaldt Hevneren var det to ting. Først oppdaget jeg – jeg har glemt om jeg leste det eller hørte det, sier han og ser nesten unnskyldende ut. Han henter seg fort inn igjen.
– Nå vel, på åttitallet under Reagan laget amerikanerne en veldig hemmelig liten lov som sa at enhver som drepte en amerikaner, uansett hvor i verden, så gjaldt amerikansk lov. Jeg spurte dem hva det betydde. Vel, sa de, hvis det skjedde i Storbritannia for eksempel, hvor rettssystemet kan ta seg av det og få vedkommende dømt, da var det greit. Men hvis det skjedde et sted hvor tilstandene var ganske lovløse, da forbeholder vi oss retten til å sende et team inn og hente vedkommende tilbake til Statene for å stille ham for amerikansk domstol.
Forsyth ser skarpt på meg som om han vil forsikre seg om at jeg følger med. Jeg nikker automatisk. På spørsmål om hvem de er, hører han ikke, eller later som han ikke hører kanskje. Han lar seg i hvert fall ikke distrahere.
- Det var rart, tenkte jeg, men det er en historie her, fortsetter han. - Det andre som kom inn i bildet var avgjørelsen om å lage krigsforbryterdomstolen i Haag for å dømme massemordere og folk som drev med etnisk rensing i Bosnia. Jeg tenkte at hva hvis en av dem drepte en amerikansk hjelpearbeider? Og det var den grunnleggende historien. Det kommer alltid flere spørsmål som driver historien videre; hva hvis, også videre.
- Kommer ideen av researchen eller omvendt?
Han sender meg et skolelærerblikk.
- Ideen identifiserer researchen, aldri omvendt. Denne ideen gjorde at jeg måtte gjøre research på Bosniakrigen. For eksempel ante jeg ikke at over 300 hjelpeorganisasjoner reiste inn i Bosnia, jeg trodde det bare var tre-fire stykker. Etter hvert innså jeg at jeg måtte gjøre research på underverdenen i Beograd og dro dit. Drapsmennene kom fra underverdenen, de var ikke soldater. Og det bare vokste og vokste. Tunnelrottene var en ekstrabonus som kom da jeg måtte finne på en mann som kunne ta disse drapsmennene. Jeg kom over denne historien og tenkte jeg gjør ham til en tunnelrotte. Jeg intervjuet tre av dem i Statene og de fortalte meg hvordan det var. Veldig få av dem kom ut av det med hodet på riktig plass.
Etter den tiraden smiler han bredt og konsentrer seg litt om kaffen. En slurk ser ut til å gi ham energien tilbake.
- Jeg leste et sted at du hater å skrive, sier jeg. - Stemmer det?
- Ja, sier han litt motvillig. – Hva angår å sette ord ned på papiret. Det må gjøres, men det er en veldig kjedelig jobb. Jeg skriver bare historien en gang, det er fordi alt er planlagt i detalj på forhånd. Jeg kunne ikke skrive hvis jeg ikke visste hva som skulle skje.
Forsyth husker Hevneren i detalj og ramser opp data og årstall fortere enn jeg kan følge med. Jeg har ikke pugget boken og sliter litt med å følge med i detaljene.

”The Godfather of Faction”
Allerede da Sjakalen kom ut i 1971, ble Forsyth døpt for ”Gudfaren av faksjon”. (Da jeg er så uheldig å bruke ordet ”factional” retter han godmodig på engelsken min. Det heter faction, får jeg vite.)
- Er det på grunn av den grundige researchen du er så berømt for?
Han nikker litt og tenker seg om.
- Det stammer fra Sjakalen. Jeg forsto ikke da jeg skrev Sjakalen at jeg gjorde noe spesielt merkelig eller nytt, det var bare sånn boken kom ut. Men jeg var blitt venner med en av sjefsredaktørene i forlaget og han inviterte meg på lunsj en dag.
Forsyth fordyper seg i minner som ligger mer enn tretti år tilbake i tid.
- Du har gjort tre ting jeg aldri har sett før, og jeg har lest mange bøker, forklarte redaktøren. Jeg har aldri før lest en bok hvor hovedpersonen ikke har et navn, verken i begynnelsen eller i slutten. For det andre har jeg aldri sett en bok hvor personer du vet virkelig har levd, har konversasjoner med oppdiktede karakterer og for det tredje har du gjort en utrolig mengde research. Du sier ikke bare at han får et falsk pass, du beskriver nøyaktig hvordan han får tak i passet. Dette har aldri vært gjort før i den grad. Hvorfor gjorde du det?
- Fordi jeg er subjektiv, forklarte jeg. Fordi jeg ville lure på hvordan han fikk tak i det passet. Hvordan får en forsikringsansatt tak i et falskt pass? Så jeg fant ut hvordan.
Forsyth humrer. Det skarpe blikket slår for første gang sprekker i det godmodige førsteinntrykket.
Den grundige researchen er da også blitt Forsyths varemerke.
- Ja, sukker han. - Det er blitt en forpliktelse etter hvert. Nå må jeg gjøre det. Jeg har lesere som sitter og leter etter feil og som skriver brev om det når de finner dem.
Jeg kan ikke dy meg.
- Hva er den største feilen du har gjort i en bok?
- Å, jeg har ikke gjort så mange, sier han og virker litt unnvikende.
Jeg venter på et svar. Han ser litt forvirret ut.
- Vel, det var den gangen i Dobbeltspill hvor jeg brukte Kypros og lot en person fly inn til hovedstaden Nikosia. Som du vet ble Kypros delt i 1976 og jeg lar historien skje fem år senere. Problemet var bare at da var flyplassen stengt. Den ble stengt like etter delingen. Noen var så vennlige å skrive til meg om det, humrer han. - De elsker sånt.

"Toffs"
Jeg er fascinert av konflikten mellom by og land i Storbritannia, illustrert av TV bilder som viser storming av parlamentet, folk som gyver løs på hverandre og på politiet og de ellers så sedate britene som truer med å bryte loven. Alt fordi regjeringen har bestemt at det skal bli ulovlig å drive med revejakt.
Forsyth bor selv på en gård i Hertfordshire et stykke utenfor London, og tilhører vel egentlig både overklassen og godseierne, eller ”toffs” som de kalles her.
- Betyr dette slutten på landsbygda?
Han retter seg opp i stolen og skjærer en grimase. Jeg misforstår og håper ikke det var årets dummeste spørsmål.
- Nei, det gjør ikke det, sier han. - Men motivasjonen bak forbudet har ingenting med rever å gjøre. Alle tror at revejakt bare er for overklassen. Det er den store løgnen. Det handler egentlig om klassekamp.
Han sukker. - Jeg skulle ønske vi som samfunn kunne kvitte oss med å være så hengt opp i klasser. Du vet jo at de fleste land i Europa har hatt en revolusjon. Se på Frankrike, Portugal, den spanske borgerkrigen.
Han får glød i blikket og roser i kinnene. Jeg kan liksom ikke forestille meg denne milde, distingverte gentlemanen som brennende revolusjonær. (Kan konservative være revolusjonære?)
- Grovt sagt så tok hver revolusjon knekken på klasseskillene, sier han før han stanser og ser på meg med rynket panne. - Har Norge et aristokrati?
Jeg ender med å forklare om hvordan man i 1905 sa ja til monarkiet, men stemte bort aristokratiet. - Så vi har en konge, men ingen titler, avslutter jeg.
- Skjønner, skjønner. Veldig klokt av dere, sier han før han rister på hodet. - Men du vet, vi kunne jo ikke gjøre noe sånt her i landet. Vi har ikke hatt noen revolusjon.
Han kaster seg inn i en lang forelesning som innebærer årstall og historiske fakta som ender med at han med et skjevt smil sier; - Vi kvittet oss aldri med hertugene og jarlene våre og de har alle gods på landet. Og derfor hater venstresiden revejakt.
Etter denne lange forklaringen, synker han sammen i stolen og ser litt utmattet ut.
For å snakke om noe helt annet, spør jeg om han leser kritikker av bøkene sine. Forfattere har like forskjellige holdninger til kritikk av egne verk, som de har skrivemetoder. Forsyth trekker på skuldrene.
- Jeg skummer gjennom dem når jeg får dem, sier han. - Men jeg tar det ikke særlig høytidelig. Hvis noen sier de hater boken min, er det jo ikke noe jeg kan gjøre med det. Da er det jo for sent, ikke sant?
Han ser på meg for bekreftelse og jeg må jo gi ham rett i det.
- Hva leser du selv?
- For det meste fagbøker må jeg innrømme. Jeg har en stabel på fem, seks mursteiner liggende på nattbordet. Det er ofte der jeg finner ideene mine.
Det skarpe blikket rettes brått mot meg igjen. - Det hender jo jeg kjøper en bok på flyplassen når jeg skal på ferie, Tom Clancy eller John Grisham, vet du. De er så kjekke å lese ved bassengkanten eller noe, og hvis jeg mister dem, spiller det jo mindre rolle. Jeg kan søle vann på dem eller kaffe.
Han betaler kaffen med kredittkort og reiser seg møysommelig ut av stolen.
- Jeg har ødelagt ryggen min i dag, betror han. - Forbannede greier.
Utenfor hotellet stiller han velvillig opp til fotografering, før han uhyre forsiktig går inn i en anonym bil og forsvinner i den travle Londontrafikken.
Først da oppdager jeg at jeg har glemt å få ham til å signere mitt eksemplar av Hevneren og jeg banner stygt der jeg står på hotelltrappen. Vel, det får heller være til neste gang.
(Pics by me)

2 kommentarer:

  1. Må være fint å tenke på at du har møtt ham !

    SvarSlett
  2. Spennende lesing. Han er min favoritt..

    SvarSlett