Kunsten å tåle dårlige anmeldelser ...

Hva gjør man når man får en dårlig anmeldelse?

Ja, den som hadde svaret på det, gitt!
Den eneste dårlige anmeldelsen jeg fortsatt husker, er den aller første anmeldelsen vi fikk for den første boken vi utga. (For I svastikaens skygge).  Det var som om anmelderen hadde sagt at barnet mitt var den styggeste ungen han hadde sett i hele sitt liv. Å, det var fælt. (Til tross for at han også sa at vi kunne fortelle en historie. Det ble med tiden plasteret på såret og det eneste jeg husker fra anmeldelsen).
Senere har jeg tatt det på strak arm. Jeg forteller aldri anmeldere at de har tatt feil (selv om de har det), at de har rotet med faktaene (det gjør de), eller blir forbannet hvis de ikke liker det jeg skriver.
Jeg er veldig «Zen» på den måten.
Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å sende sitater som dette:  Det å spørre en forfatter om hva han synes om kritikere, er som å spørre en gatelykt om hva den synes om hunder.
Men jeg gjør det ikke.
Jeg leser anmeldelsen (mens jeg gnisser tenner, river meg i håret og banner over kaffekoppen), deretter bretter jeg avisen pent sammen og kaster den i søppelet.
I gamle dager var det enden på visen. Avisen med anmeldelsen blir gårsdagens nyheter neste dag. Hvem gidder å grave frem gamle aviser for å lese en anmeldelse? Bortsett fra den sadomasochistiske forfatteren som ikke klarer å la avisen ligge, men må lese anmeldelsen om igjen og om igjen, omtrent som man gjør når man river skorpen av et sår i ett kjør.
Den velsignelsen er jo over nå, selvsagt. (Gårsdagens avis gikk til resirkulering og lever sitt liv nå som juicekartonger). I våre dager ligger anmeldelsen ute på nettet til evig tid, eller i hvert fall til noen skrur av strømmen.
Hva gjør man da, når anmeldelsen står der på svart og hvitt, til evig tid?
Det beste rådet jeg kan gi, er å ikke ta det personlig. Det er nemlig ikke sånn at anmelderen sitter foran sin PC, gnir seg i hendene og skriver det verste han eller hun makter. Ingen er ute etter å «ta» forfattere. (Vel, noen er sikkert det også, men da er de i feil yrke).
Det dummeste man gjør er å bli sint på anmelderen. Du kan gjerne rase i ditt skrivekammer, men aldri klag på verken anmelder eller anmeldelse for «da går det deg ille og du må bli lenge ute på landet».
Et heller grimt eksempel på det er en pågående diskusjon som jeg oppdaget inne på Big Al's blogg. Big Al's Books and Pals. Diskusjonen som utviklet seg etter at hans anmeldelse virkelig gikk innpå forfatteren ble etterhvert stygg og personlig. Et godt eksempel på hva som kan skje hvis du som forfatter blir såret og vil ta igjen. Forfatteren har min fulle medlidenhet, det samme har anmelderen. Når støvet la seg, er jeg ganske overbevist om at begge angret bittert.
Personlig holder jeg meg til Frederick Forsyths råd. Det gir fred i sjelen og hjelper meg så jeg ikke går bananas. Rådet fikk jeg da jeg for mange år siden intervjuet ham på et snobbete hotell i London. Han delte villig av sine gullkorn.
Kort utdrag fra intervju i 2004:  Jeg spør om han leser kritikker av bøkene sine.
Forsyth trekker på skuldrene. - Jeg skummer gjennom dem når jeg får dem, sier han. - Men jeg tar det ikke særlig høytidelig. Hvis noen sier at de hater boken min, er det jo ikke noe jeg kan gjøre med det. Da er det jo for sent, ikke sant?
Nuvel. Hvorfor skriver jeg om dette? Ja, si det. Jeg har kastet avisen og sier ikke noe mer. Parken er ute i verden og barnet er vakkert. Noen vil synes den er bra, noen vil synes den er ... mindre bra.
Jeg trekker på skuldrene. Hva kan jeg gjøre med det nå?
Jo, jeg kan konsentrere meg om neste bok og kose meg over alle gode tilbakemeldinger. For den eneste måten jeg garanter kan unngå dårlige anmeldelser på det jeg skriver, er å la være å skrive. Og det kommer jeg jo ikke til å gjøre.
God påske og god skriving!