Bokens folk av Geraldine Brooks

Fra den norske bokdatabasen: Sarajevo 1996. Australske Hanna Heath får tilbud om å restaurere Sarajevo-haggadáen, et vakkert illustrert hebraisk manuskript som ble reddet under Balkan-krigen. Hun undersøker dokumentet etter alle kunstens regler, og finner blant annet en bit av en insektvinge, et hvitt hår, en rustrød flekk og saltkrystaller. Funnene er et vitnesbyrd om hva manuskriptet har gjennomgått i løpet av sin eksistens, og fører leseren tilbake til Sarajevo i 1940, Wien i 1894, Venezia i 1609, Tarragona i 1492, Sevilla i 1480 og Jerusalem i 2002. Boken handler om romantikk og kjærlighet, møter mellom religion og kulturer, og ærbødighet overfor bøker og kunst. ****
Stort sett finner jeg raskt ut om jeg liker en bok eller ikke, og i disse tider er det med en viss lettelse jeg legger bort en dårlig bok. Jeg har ikke tid til å lese. Jeg har deadlines og what not, men jeg fikk denne i gave og dum som jeg er, begynte jeg å lese. Jeg kikket på begynnelsen, leste etteordet og slutten - det gjør jeg alltid. Jeg gidder ikke lese hele boken hvis jeg ikke liker slutten (og ja, jeg vet det rart, men sånn er nå jeg).
Historier som svunne skatter av denne typen: En verdifull bok laget i Spania på 1400-tallet, som innimellom har dukket opp i historieske arkiv, for så å forsvinne ut av tiden igjen, er utrolig fascinerende. Og denne historien er inspirert av en ekte bok og denne bokens ekte historie. Forfatteren har diktet fritt- rammehistorien om Hanna Heath er oppdiktet, men troverdig som ramme rundt boken.
Hun skriver godt, oversettelsen er bra, og alle hjerter gleder seg.
Og selv om jeg har mistet en hel arbeidsdag, var det deilig med en dags pause og lese noe av en annen forfatter som inspirerer meg. Jeg regner med å miste flere dager, siden forfatteren har skrevet flere historiske romaner.