Ode til en ... vaskemaskin

Når vaskemaskinen ryker må det jo utover noe, denne gangen altså bloggingen. Jeg har nå fått ny og fin maskin i huset – pent brukt, men altså ny for meg – så nå har jeg endelig rene klær igjen. Hurra! Hadde Keats levd i dag, ville han helt sikkert ha skrevet sin ode til «a washing maschine» istedet for en gresk urne. Jeg mener, passer ikke disse strofene til en stillegående vaskemaskin?

Thou still unravish'd bride of quietness!
Thou foster-child of silence and slow time

Ligner på hverandre, gjør de også.

Ellers har jeg travle dager. En serieforfatters arbeid tar aldri slutt. Det er research som skal gjøres (som jeg skulker unna), det er omskrivinger som skal gjøres (for øyeblikket ligger det to manus ved siden av meg som må gjennomgåes), og det er et nytt manus som skal skrives.

Selvsagt er det det nye manuset jeg er opptatt av. Det er den morsomste delen av jobben. To dager har jeg satt av til å plotte den nye historien. Nå er jeg på fjerde boken, og da har jeg noen snøballer som ruller av gårde, blir større og større, og ... ender antageligvis i en snøfonn?
Det er som et strikketøy; jeg plukker opp en tråd her og en tråd der, og etterhvert trer mønsteret frem. Forhåpentligvis. Nå som jeg er i gang med bok fire, er mønsteret i ferd med å bli veldig tydelig og fint. Det er morsomt å skrive, så det går ganske fort unna.