“Outside of a dog, a book is man's best friend. Inside of a dog it's too dark to read.”

Groucho Marx

tirsdag 24. november 2009

En hyllest til bibliotekene

De er ofte støvete, fulle av gamle bøker som selv forfatterne knapt husker at de har skrevet, eller hvor forfatterne har vært døde så lenge at bøkene er stivnet i sine permer, fulle av glemte ord.
Biblioteker er fredelige steder, et slags hvilested for hjernen. Å rusle langs hyller hvor hver eneste bokperm lover historier, er rene terapien. Jeg gjør det samme i en bokhandel, og ender som regel opp med en stabel bøker – som jeg så må betale for. Det er ikke alltid like praktisk – jeg forsøker å kjøpe kun bøker som jeg er sikker på at jeg gidder å lese flere ganger, loftsboden min er så full at jeg må lene meg mot døren for å få lukket den. Mangelen på lagerplass er avgjørende her.
Bokhandlerne sørger for at nye bøker er å få tak i: bestselgerne, nobelprisvinnerne, årets prisvinnere av ymse slag, og resten av dette årets utgivelser. Kanskje kan de også bestille en bok som ble utgitt for fem til ti år siden, i tillegg til de vanlige klassikerne. Men de kan ikke skaffe meg en bok fra 1918 om potetdyrking i fjellskrenter på Vestlandet, eller finne Sjur Lothes romaner – det kan derimot bibliotekene.
Her i Oslo er Deichmanske bibliotek (Hovedbiblioteket eller Majorstuen filial) blant mine yndlingssteder. Det er nesten ikke den bok de ikke klarer å grave frem til meg, uansett hvor obskurt tema, ukjent forfatter, eller alder på boken. I vår digitale computerverden, er det dessuten blitt adskillig mye enklere å lete, enn det var i «gamle dager» hvor jeg tålmodig ventet på at en bibliotekar skulle bla seg gjennom små kartotekkort (de finnes fortsatt – i tilfelle strømbrudd eller krampe på datamaskinen).
Som barn var det Haugesund folkebibliotek som holdt meg forsynt med bøker. Minst en gang i uken, ruslet jeg ned til biblioteket like overfor Vår Frelsers kirke. Skolesekken full av forrige ukes bøker, og klar til å fylle den på nytt. Folkebiblioteket hadde aldersgrense på 12 år for voksenavdelingen. Jeg måtte traske opp en trapp til barneavdelingen mens jeg kastet lange blikk inn til det forjettede land, helt frem til den etterlengtede bursdagen endelig kom, og jeg kunne pile inn til voksenavdelingen og endelig få et ordentlig lånekort. Det var en stor dag.
Bibliotekarene brydd seg aldri med hva jeg lånte. Sangen om den røde rubin før jeg fylte 13, (en stor skuffelse, forresten) førte ikke engang til et løftet øyebryn. Og uansett hvilken bok jeg spurte etter, var aldri noen lurte på om dette var passende lesing for en ung jente. Til tross for at jeg var notorisk sent ute med å levere bøker tilbake, var de like behjelpelige.
Jeg lette stadig etter nye forfattere, nye bøker, og hver gang jeg så en film som jeg likte, fant jeg ut hvem som hadde skrevet boken slik at jeg kunne lese hvordan historien egentlig var. Noe som førte til overraskelser iblant. Dr. Zhivago f.eks. Boris Pasternak tenkte nok på en litt annen måte enn Hollywood ... Lost horizon av James Hilton var en annen overraskelse, (filmen fra 1937 var virkelig dårlig).
Biblioteket var min redning. Jeg slukte 10-12 bøker i uken, jeg leste mens jeg vasket opp, mens jeg dusjet (ikke spesielt vellykket), og på vei fra biblioteket til busstasjonen hadde jeg lest ut den første boken før jeg nådde frem. (Til tross for at jeg var så nærsynt at jeg måtte holde boken tett opp til nesen, klarte jeg å unngå stolper, folk, og biler).
For en som meg, som kom fra et hjem hvor man lesing ikke var spesielt viktig, hvor bokhyllene var mer til pyntesaker enn boktitler, og hvor bøker var en kostbar fornøyelse, var biblioteket den eneste veien inn i bøkenes verden. Det var et fristed fra velmenende lærere med sine faste pensumlister, og alle Bobsybarnabøkene og Nancy Drewbøkene jeg fikk til jul og bursdager.
Så hver gang politikere snakker om at bibliotekene skal ta betalt for sine tjenester (annet enn for kopiering), går det kaldt nedover ryggen min. Bibliotekene er i god bruk over hele landet, de holder leselysten ved like, og sørger for at folk får både opplysning og underholdning. Jeg håper og tror at de får fortsette med det.
Hvor ellers skal jeg få tak i The Jacobite Movement fra 1948?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar