Dette intervjuet sto i magasinet Thriller og var laget da boken Hvitt på hvitt kom ut på norsk.
Enjoy!
XXX
Ti bøker uten suksess
Av
Natalie Normann
På Ritz hotell i London er dongeri strengt forbudt – hovmesteren så seg nødt til å nevne det tre ganger i løpet av den korte samtalen det tok å bestille bord i Rivoli Bar. (Ikke si Ravioli Bar, de liker ikke det). Selve baren er et standpunkt mot minimalismen, overdådig dekorert med silkefolder i taket, store speil og tunge gardiner av en interiørarkitekt med inspirasjonen i en annen tidsalder.
– Jeg skal innom en fest etterpå, forklarer han i det han presser seg inn mellom et følge unge kvinner, et hav av handleposer og Brasils største millionær som går til angrep på Ritz’ berømte afternoon tea og trenger mye albuerom for å smake på kremkakene.
- Jeg har solgt 23 millioner bøker i Tyskland og 10 millioner i Italia, sier Follett og rynker pannen på spørsmål om han nå er utgitt i hele verden. - Oversettelsesmarkedet er viktig for meg, absolutt.
Han blir fascinert av at Ritz i år promoterer de 16 største champagneprodusentene i Frankrike, en for hver måned.
Det var en tid da Ken Follett alltid feiret hver ny bokkontrakt med en flaske champagne. Han gjør ikke det nå lenger.
- Nei, da ville jeg aldri vært edru, betror han og ser henrykt ut ved tanken. - Se her, du kan få et glass champagne for 40 pund. 40 pund!
Han ler. Latteren hans er høy og stakkato, og den brasilianske naboen stanser kakegaffelen over en jordbærterte og ser på oss.
Jeg har klart å få tak i Follett like før han drar til USA for å holde foredrag om thrillerens historie. Det har han ikke gjort før.
- Det blir morsomt. Jeg begynner med Childers The Riddle of The Sand fra 1903, som er den første moderne thrilleren. Den har mange av thrillerens kjennetegn.
Han ser blidt på meg. - Og du vet, Childers inspirerte John Buchan som inspirerte Ian Fleming, som inspirerte meg!
- Hvordan da?
- Jeg leste Ian Fleming da jeg var tolv år og ble fullstendig fascinert. Jeg syntes det var det mest fantastiske jeg noen gang hadde lest. Og da jeg begynte å skrive bøker selv ønsket jeg å gi leseren den samme opplevelsen jeg fikk da jeg leste James Bond.
Follett debuterte i 1973 og det store gjennombruddet kom da han var 29 år gammel.
Du begynte veldig tidlig å skrive. Var det noe du alltid hadde ønsket å gjøre?
Follett legger armene på bordet og ser tankefull ut. Det grå lykketrollhåret stritter velfrisert under Ritz’ tunge lysekroner.
- Vel, jeg må ha hatt tanken i bakhodet, det må jeg ha hatt, for jeg skrev alltid på noe, selv da jeg var ung. Jeg skrev noveller og sånt.
- Du skrev 10 bøker på fem år før du slo til med Nålen i 1978. Hvordan orket du å fortsette?
- Alle de tidligere bøkene ble utgitt. Og jeg hadde en ferdig bok i hånden når jeg var ferdig i stedet for et manuskript i skuffen. Jeg pleide å få 200 pund og på syttitallet kunne du ta med familien til Spania en uke for den summen så det var verdt det. Og jeg skrev disse bøkene ganske fort, det var en av tingene som var galt med dem, jeg skrev dem for raskt.
En av Ritz kelnerne stuper ned over oss for å ta i mot bestilling. Det tar litt tid å finne tråden igjen etterpå.
- Så det var egentlig en ganske nyttig pengekilde den gangen, og jeg ble veldig oppmuntret. Jeg vet at det ikke høres oppmuntrende ut å skrive ti bøker uten å få suksess, men faktisk var det ikke så ille. Hver gang en bok ble akseptert, tenkte jeg at denne gangen slår det til. Og når det ikke gjorde det, tenkte jeg at neste gang skjer det. Jeg pleide å gå inn i bokhandlere og se på de andre thrillerforfatterne, som Forsythe og Clancy, og lure på hva de hadde som ikke jeg hadde.
Men Nålen var annerledes.
- Jeg husker at jeg satt foran skrivemaskinen og fortalte min daværende kone at dette er virkelig fantastisk. Hun syntes det var ganske morsomt. Men jeg visste at den var mye, mye bedre enn før.
Han gjorde flere ting med Nålen han ikke hadde gjort med de andre. Han gjorde grundig research om krigen og planla hele boken, men det avgjørende var tempoet.
- Jeg klarte å roe meg ned. De tidligere bøkene mine hadde vært for kjappe, slåsskamper var over på bare noen få linjer. Jeg innså på ett tidspunkt at det var en feil. Leseren venter på slåsskampen, og når den skjer bør den vare lenge. Slåsskampen i Nålen skjer på en klippe, ikke særlig originalt, men jeg satte et mål for meg selv. Jeg skal ikke begynne på neste scene før jeg har skrevet seks sider om disse to fyrene som slåss. Selv om jeg skriver meg tullete. Jeg laget en liste over tretti forskjellige ting som kunne skje. Så skrev jeg den, og jeg fant stadig mer og mer stoff til jeg hadde seks sider.
- Flere av bøkene dine er jo spionthrillere, for eksempel Rebecca-koden. Hva er det som gjør det så fascinerende?
- Når du skriver om spioner leter du etter et vendepunkt i historien når spionens arbeid vil spille en rolle, enten det er å endre krigens gang, eller hva det måtte være. Og ideene til Nålen var et slikt øyeblikk, spionen oppdager noe som faktisk kan endre historiens gang. Resten vokste frem fra det. Hva han gjorde og hvordan han forsøker å komme seg hjem med informasjonen. Han har en reise. Og en reise er alltid bra. Folk jakter på ham. Han forflytter seg. Folk kommer til et sted hvor han nettopp har vært. Flotte greier, avslutter Follett fornøyd.
- Jobber du etter en formel i det hele tatt?
Han ser skarpt på sølvskålene med snacks en annen kelner setter på bordet, før han omhyggelig plukker ut en nøtt.
- Det er ikke egentlig en formel. Mange av mine bøker handler ikke om spioner, men generelt sett, uansett hva som skjer, må det være noe som er viktig for historiens gang. Det øker spionens bekymring fordi han ikke bare kjemper for sitt eget liv. Det gir også mange flere muligheter for spenning fordi en spion som kjemper for noe som er større enn ham selv, vil sette seg selv i fare for en sak. Sånn du får flere farlige situasjoner. Hvis han bare skal redde sitt eget liv da er det for lett for ham å stikke av.
Han blir avbrutt av en tredje kelner som albuer seg frem med et brett med te. Den brasilianske millionæren har nå tømt tre treetasjes kakebrettet og vinker for ny forsyning.
Ken Follett bruker omtrent to år på hver bok. Det først året går med til å gjøre research og til å planlegge boken, det andre til selve skrivingen.
- Hvor mye research gjør du?
- Jeg har skrevet fem bøker fra krigen så jeg er ganske kjent med perioden, men hver bok krever ny research. Fluktens vinger er lagt til Danmark, så jeg dro dit og intervjuet folk som bodde der under okkupasjonen, jeg snakket med folk som hadde vært skolegutter den gangen. Og så måtte jeg jo ta flygetimer fordi det store høydepunktet i boken skjer i et fly hvor helten har kontroll over flyet! Jeg kunne ikke skrive om det uten å gjøre det selv, så jeg hadde 11 timer i en Tiger Moth, som er lik en Hornets Moth, men åpen. Det var iskaldt, og i dette landet! Midt på vinteren. Jeg måtte alltid ha tre par sokker!
Han grøsser, men ser ut til å ha glede av minnene likevel.
- Som flyger var jeg helt ubrukelig. Jeg landet flyet bare en gang og skremte vettet av instruktøren min. Men det var veldig nyttig. Du vet, når helten kjører flyet og han er vettskremt, så er det helt autentisk, sier han og rister av latter.
Han blir glad for å høre at Hvitt på hvitt får gode kritikker i Norge. Hvor kom ideen til den fra?
- Den boken begynte med at jeg fikk et bilde i hodet av et stort hus, dette er veldig usedvanlig for meg. Jeg pleier å få ting fra nyhetene og sånt. Fluktens vinger var basert på en sann historie. Og Krigens kaier kom da jeg leste en historiebok hvor det sto at femti kvinner ble sendt inn i okkupert Frankrike som hemmelige agenter. Så den linjen var nok. Ideen til Nålen kom fra en historiebok som tok for seg alt det de allierte fant på for å lure nazistene til å tro at invasjonen skulle skje et helt annet sted enn det den gjorde.
Han trekker pusten og finner igjen tråden.
- Men her fikk jeg et bilde av et stort hus på kanten av en klippe og det var egentlig utgangspunktet. Hva skal skje her? Og jeg tenkte det må være en stor familie i huset, og da må det bli spenning og fare, så ”bad guys” dukker opp. Hvorfor kommer de inn i huset? Jo, fordi de sitter fast i stormen, og hva har de da gjort? Jeg mener, de kunne jo ha ranet en bank eller noe sånt, men jeg ønsket en mer moderne forbrytelse. Nettopp fordi den grunnleggende ideen til historien er svært klassisk. Stort hus, isolasjonen, snøstormen, familien og gjengen. Derfor valgte jeg viruset.
Han gjorde research på laboratorier som drev med virus, snakket med sikkerhetsfolk for å få et bilde av hvordan sikkerheten på sånne steder kunne brytes og tok en lang prat med politiet i Skottland om hva de ville gjort i en sånn situasjon.
Hva leser du selv?
- Alt mulig. Kriminalromaner, jeg leser bestselgerne, klassikere, jeg klarer ikke lese fantasy. Jeg har aldri lest mer enn fem sider av Tolkien og det samme med Philip Pullman. Andre elsker det. Det er tydeligvis en feil hos meg, for jeg klarer det ikke. Jeg er en stor fan av Proust, jeg leser mange viktorianske romaner. Jeg orker ikke romantiske bøker, jeg har lest et par stykker bare for å se hvordan de er, men jeg har ikke tålmodighet til det.
- Jeg leste et sted at du spiller i et bluesband. Stemmer det?
Ken Follett ser litt overrasket ut over spørsmålet, men ansiktet sprekker i et stort smil.
- Ja, jeg spiller bassgitar og vi synger alle sammen, jeg synger litt selv også. Det er en herlig kontrast til skriving. Det jeg gjør hele dagen er veldig intellektuelt, jeg tenker hele tiden, plotter. Men når du spiller musikk er det følelsesmessig. Du spiller og lytter til bandet, det er ikke noe planlegging, du bare reagerer. Vi har trent sammen nå i tolv år, så vi er ikke så ille. Vi er fem stykker, inkludert min sønn, som treffes hver uke i et øvingslokale. Vi spiller sammen i fire timer så høyt vi kan før vi går hjem.
Jeg har fått vite at han stiller opp på opptredener rett som det er. Han drar på det før innrømmelsen kommer.
- En gang i blant ber noen oss om å spille i et selskap. Vi har spilt på bokmessen i Frankfurt flere ganger. I Los Angeles var vi supportband for Stephen Kings band en gang og da han kom hit for fem år siden for å promotere en bok ba han oss spille på festen. Så vi spilte der et par timer og Steve kom på scenen og ble med i et par av sangene. Det var gøy.
- Er det noe du kunne tenkt deg som en karriere?
Han rister bestemt på hodet.
- Nei, jeg tror ikke det. Jeg har spilt gitar i førti år og på den tiden har jeg lært så mye som Keith Richards lærte på de første førti dagene. Jeg tror talent spiller inn der også, sier han tørt.
Støynivået i Rivoli Bar øker etter hvert som mørket senker seg utenfor. Dette er tydeligvis et yndlingssted for folk med gullkort og tid til å handle. Follett er på vei til et selskap og slipper opp for tid. På vei ut spør jeg om han har langt å gå.
- Nei, jeg har leiligheten min like i nærheten.
I troen på at alle briter har en stampub, spør jeg om Rivoli er hans. Follett ser på meg og ser ut som han vurderer om spørsmålet nøye.
- Ja, men jeg liker ikke øl, humrer han.
Så gøy :)
SvarSlett