At the movies ...

Denne helgen har vært en filmhelg. Jeg ser mye film, som regel film jeg har sett ørten ganger før, siden jeg lar dem rulle i høyre hjørne på PC'en mens jeg skriver. Men av og til ser da også jeg nye filmer. Jeg var til og med på kino! To av de beste stedene jeg kan være på når jeg trenger å være kreativ er enten bakerst i en forelesningssal, eller i en kinosal. Så nå jeg trenger å hvile hodet og leke med nye historier, er kinosalen et utmerket sted å gjøre det på.

Første film: Source Code med Jake Gyllenhaal. Hm.
En grei thriller med en noe sørgelig historie. Stakkars Jake må gjenoppleve de siste åtte minuttene av en død manns liv for å forhindre et terrorangrep. Pen jente på toget, moralske dilemmaer i kø. Litt kvantefysikk kastet inn for effektens skyld. Ganske fiffig, i grunnen.

X-men First Class. The prequel. Altså, jeg liker ikke prequels, jeg synes det tyder på at regissøren har sluppet opp for gode ideer, og må gå tilbake til utgangspunktet for å finne ut hva han egentlig burde ha fortalt før.
Jeg har likt de tre X-men filmene med Hugh Jackman med kinnskjegg og kniver i fingrene. Konflikten ble drever fremover og kom til et slags sluttpunkt.
Men en prequel? Vi vet alle at Magneto er slem, at han var venner med Charles da de var unge, at han vil - taramtaram - ødelegge verden. Filmen var grei nok, men hvorfor i all verden bruke tid og penger på å fortelle oss noe vi allerede vet?
Bare for å ha sagt det: Jeg er av dem som enda ikke har sett de nye Star Wars-filmene - av samme grunn. Jeg gir da vel blaffen i hvorfor Magneto eller Darth Vader er slemme! Når jeg har sett en film jeg liker, så spinner jeg videre på historien. Jeg vil vite hva som skjer etterpå, ikke hva som skjedde før. Det kan gjerne dukke opp i  en backstory, men ikke i en hel film.

De neste filmene havnet i DVD-spilleren, og for en gang skyld ikke i PC'en ...

 The Tourist. Denne gledet jeg meg til lenge. Johnny Depp og Angelina - smoking hot! Bare at det var det ikke. Det var like tamt som at glass Farris uten bobler. Det var fryktelig synd og jeg lurer på om det kan ha med historien å gjøre. Den er heller tynn - en god ide, men når man gjennomskuer plottet omtrent etter tre scener er det noe som skurrer. Mulig at kjemien forsvant av den grunn. Det var da også en debatt om dette var en komedie eller et drama - eller var det kanskje en thriller?
Men jeg må si at navnet på regissøren er inspirerende: Florian Henckel von Donnersmarck ...  

 Morning Glory. Jeg gjemte konfekten til slutt. En ung produser får jobb i et morgenshow hvor det meste er galt og hvor hun altså må rydde opp i galskapen. Den var akkurat som en god og gjennomført komedie skal være, med Harrison Ford i fin stil, Diane Keaton feide de fleste av banen og Rachel McAdams var en entusiastisk energizerbunny av en produser som jobber døgnet rundt.
Kritikere hevdet at den ikke presenterte nyheter alvorlig nok - men altså, det er en komedie, og som sådan fungerte den alldeles utmerket.