Ken Follett på Ritz ...

Dagens intervju er fra en eller annen gang i 2004. Jeg traff Ken Follett på Ritz i London. Jeg spurte ham om baren var hans "local". Det syntes han var morsomt, men han var altså ikke så glad i øl. For en brite er vel det å ikke drikke øl, det samme som for en nordmann å ikke gå på ski, eller like kaffe? Hm. Du vil aldri få se meg i løypa med Kvikk Lunsjen i baklomma og en appelsin i ullvotten (grøss), men jeg drikker kaffe som om det skal bli slutt på kaffebønnene i morgen, så da får jeg vel beholde statsborgerskapet en stund til.
Anyway. Ken Follett var hyggelig og meget tålmodig. En utmerket egenskap for en berømt forfatter som blir intervjuet av noen som later som om de er journalist.
Og jeg hadde ikke lest katedralbøkene hans da jeg intervjuet ham, men det våget jeg ikke fortelle. (Jeg har fortsatt ikke lest dem). Uansett så er Follett er en av de virkelig gode thrillerforfatterne. Nålen holder mål den dag i dag, og det er ikke verst bare det.

So, here we go:

Ville bli rik og berømt


Av

Natalie Normann

Etter fem år og ti bøker fikk Ken Follett endelig i 1978 det store gjennombruddet han hadde drømt om da han som 24 åring fikk antatt sin første bok. Siden den gangen har han solgt millioner av bøker over hele verden.
VG treffer Ken Follett i London like i nærheten av der han bor.
- Karriereplanen min var å bli en suksessfull journalist og redaktør, men jeg har alltid skrevet og jeg ville bli rik og berømt. Så da en kollega fikk antatt en bok, tenkte jeg at hvorfor kan ikke jeg gjøre det? Og sånn begynte det.
Hvordan visste du at Nålen var annerledes enn de tidligere bøkene?
- Det var den første boken jeg planla, den første jeg gjorde research til, og jeg lot historien få tid til å utfolde seg. Jeg husker jeg sa dette blir helt fantastisk allerede mens jeg skrev.
Ideen til Nålen kom da han leste om de dramatiske, nesten komiske tingene de allierte fant på for å skjule hvor invasjonen skulle skje i 1944.
- Du vet, de laget fly av kryssfiner for å lure fienden fra luften, men fra bakken var det helt opplagt at alt var falskt. Så jeg tenkte at hva skjer hvis en tysk spion rekker å fortelle sine overordnede hva han hadde sett? Resten av historien fortalte seg selv.

Kampen mellom godt og ondt
Du har skrevet flere bøker med handlingen lagt til annen verdenskrig, hvorfor denne fascinasjonen?

Det må han tenke over.
- Jeg tror det må være fordi den er det største dramaet i menneskets historie, den krigen hvor flere mennesker ble drept, såret eller bombet enn i noen tidligere krig og vi tenker fortsatt på den som kampen mellom godt og ondt. Vi tenker ikke på andre kriger på samme måte.
Hvitt på Hvitt
Ken Folletts siste bok handler om dødelige virus og Skottland i en snøstorm. Hvor kom den ideen fra?
- Det begynte det med at jeg fikk et bilde av et stort, isolert hus i hodet. Noe som er helt uvanlig for meg, vanligvis får jeg ideene mine fra aviser eller historiebøker. Jeg ville ha en stor familie og et isolert hus, og en gjeng med kriminelle som kunne ha gjort hva som helst, ranet en bank for eksempel, men jeg ville ha en moderne vri på historien. Derfor kom jeg frem til virustrusselen.
Han bruker to år på hver bok. Det første året går med til research og planlegging av boken, det andre året bruker han til å skrive.
Hvor mye research gjorde du til Hvitt på Hvitt?
- Jeg begynte med å lese bøker om emnet før jeg besøkte to laboratorier som driver med livsfarlige virus. Ett er her i London, men der sto de med hansker inne i store bokser. Det var ikke sexy nok, så jeg fant et i Winnipeg, Canada, hvor de har på seg astronautdrakter. Jeg intervjuet tre sikkerhetsfolk om hvordan de ville forsvart stedet mot et angrep. Deretter snudde jeg det på hodet og spurte hvordan de ville gå frem for å bryte sikkerheten.
Han ler så han rister. - De likte ikke det, vet du. Bare tanken er jo skremmende. Jeg ønsket at politiets reaksjon skulle være så autentisk som mulig og intervjuet også politiet i Skottland om hvordan de ville reagere på en slik trussel.
Forholdet til Tony Blair
Ken Follett har vært en engasjert støttespiller for det britiske arbeiderpartiet i mange år, men i 2000 skrev han en kronikk der han kritiserte Tony Blair kraftig.
Er forholdt til Tony Blair blitt bedre?
Han humrer. - Jeg har aldri hatt et særlig godt forhold til Tony Blair, men jeg støttet lederkampanjen hans i 1997. Problemet er at Tony Blair aldri har hatt særlig sterke røtter i den sosialistiske bevegelsen. Nå slår det tilbake på ham selv.
Du har skrevet fra både Afghanistan og Iran. Tror du Irakkrigen kan gi deg inspirasjon til nye bøker?
- Kanskje. Det måtte da om noen smarte irakere klarer å lure CIA og MI6 til å tro at Saddam Hussein var en mye større trussel enn det han egentlig var. Det kunne jo bli en ganske god historie. Og det måtte være en mann som visste sannheten, men han ville jo bli drept, selvfølgelig.
Ville du dratt dit for å gjøre research?
- Nei, jeg dro verken til Afghanistan eller Iran, det var for farlig. Og jeg ville nølt med å dra dit nå.
Var det riktig å gå inn i Irak, tror du?
- Det er jo klart nå at avgjørelsen ble basert på en feil. Og hvem som gjorde den feilen og om det var med vilje, får vi vel aldri vite. Det finnes de som hevder det var verdt det bare for å bli kvitt Saddam Hussein. Tross alt drepte han tusenvis av sine egne. Vi vet jo nå at man ikke kan løse problemene i et sånt land ved å innvadere det. Så Gud vet hva vi skal gjøre nå, det er et forferdelig rot.
Han tenker seg om. - Det ville selvfølgelig vært bedre om vi helt fra begynnelsen av ikke hadde hjulpet ham til å bygge opp sin styrke. Det var vår største feil, men det er ikke så mange som snakker om det.

Stormenes tid
Hva jobber du med nå?
- Nå jobber jeg med en fortsettelse på Stormenes tid. Arbeidstittelen er Verden uten ende. Den kommer til å bli lang, så jeg har gitt meg selv tre år.
Folletts store bok om katedralbygging i middelalderen er for mange hans beste.
Men de fleste av hovedpersonene i den boken er jo døde, hvordan løser du det?
- Jeg har lagt denne historien til samme byen, men tohundre år senere og lar den handle om slektningene deres, forklarer han.
- Det er en utfordring å skrive en så lang bok, men det er fryktelig morsomt.
Så da har vi det å se frem til.

(Bildene har jeg selv tatt, jeg kan ikke skylde på noen andre. Det skulle også ha vært med bilder av bøkene her, men det vil ikke bloggen laste opp. Så får det bare være).