Skrivingen blir bare tull i dag. Hjernen nekter å samarbeide, alt jeg gjør er å trykke på tastene uten at det kommer frem noe fornuftig på skjermen.
Ja, ja. Sånn kan det gå.
Heldigvis har jeg bøker jeg kan lese istedet.
Når man skriver historisk, kreves det en del research. Det er blant annet nødvendig å vite hva folk spiste, hvordan de kledde seg, hvordan verden så ut fra deres synspunkt - det er så mye lettere å se hvordan de levde når man ser bakover i tid ...
Det viktigste er likevel historien. Det hjelper ikke hvor fargerikt miljøet er hvis det ikke skjer noe, liksom.
Når jeg skal orientere meg i researchen min begynner jeg alltid med biblioteket. De graver frem de mest støvete, snirklete, ubegripelig skrevne bøker fra sine magasiner og rekker dem over skranken med et smil og et mildt, nysgjerrig blikk. Jeg har aldri møtt en bibliotekar som har spurt meg hva i all verden jeg skal med en bok om biehold på vestlandet i 1650 f.eks. Det får meg til å undres hva det egentlig er folk låner på biblioteker, eller om bibliotekarer avlegger en anti-nysgjerrighets ed før de får lov til å jobbe.
Nåvel, når jeg så har funnet ut hva jeg har lyst til å lese - det går fryktelig mye etter innfallsmetoden, siden jeg plukker litt her og litt der - må jeg avgjøre om det er noe av dette som er verdt å eie. Hvis jeg ender opp med å låne en bok mer enn to låneperioder, innser jeg at jeg egentlig bør ha den i hyllen.
Antikvariat.net er derfor neste stopp på veien.
Alle antikvariatene i Skandinavia på et sted - det er bare så herlig.
Så jeg hadde da bestemt meg for en bok (nei, jeg sier ikke hvilken), bestilte den via nettet på Norlis antikvariat i Universitetsgaten og skulle hente den der dagen etter. Så langt var alt bare fryd og gammen.
Det er bare det at antikvariater har sitt eget liv. Det samme gjelder bøkene deres.
Da jeg omsider tutlet meg ned for å hente førnevne bok kunne de ikke finne den! Så med tre personer på granskning i hyllene en halvtimes tid - vi visste utmerket godt hvilken bok det var - måtte vi bare gi tapt.
Jeg syntes jo dette var noe irriterende og bokhandleren så riktig flau ut. Men så kom unnskyldningen.
Jo, du skjønner, vi har et spøkelse her som flytter på bøkene.
???
Ja, det er en gammel bokbinder. Så når bøkene forsvinner på denne måten, sier vi bare at boken er til innbinding. Så jeg beklager, men er det greit hvis jeg ringer deg når den dukker opp igjen?
Jeg kunne jo ikke motstå en sånn historie!
Dessuten fant jeg en annen bok som jeg aldri ville ha funnet ellers - en alldeles herlig bok som egentlig ikke dekker den tidsperioden som jeg er ute etter, men som likevel var så full av sjarm at jeg bare måtte ha den. (Og nei, jeg kommer ikke til å si hvilken bok det er, heller. Den tangerer nemlig "min tidsperiode").
Sånne ting ville jeg savne hvis alle bokhandlere havnet på nettet. Hvor ville sjarmen og de morsomme historiene bli av? Jeg ville jo aldri få muligheten til å snuble over glemte skatter på denne måten. Jeg håper det blir lenge, lenge, lenge til ...
Herlig å høre om din research! - og så vanvittig spennende det må være å kunne få skrive en romanserie... Jeg leker med tanken jeg også - men vet at det er vanskelig - meget vanskelig å komme igjennom nåløyet... Men jeg lurer på èn ting... Hvor lang tid har du på deg mellom hver bok du skriver?
SvarSlettVarm klem fra Liv Hege
Heisan. Nåløyet er smalt, men absolutt ikke umulig. Ta en titt på Schibsteds sider - de har en konkurranse nå. Sleng deg på! Med denne type bøker blir du ikke sittende mutt alene i månedsvis - de har folk som "holder deg i hånden" hele veien!
SvarSlettJeg har måttet skrive meg opp, for å si det sånn. Før denne serien brukte jeg et år på en bok, nå skriver jeg en bok på 6-7 uker. Fra januar har jeg brukt stort sett fem uker. Men det er fordi jeg brukte altfor lang tid i begynnelsen, og rett og slett slapp opp for tid. Ideelt sett bør man ha 2-2.5 mnd på en bok, men da er det frem til trykkeklart manus. Du finner en rytme i historien og da går det faktisk fint. Det hjelper at det er utrolig morsomt.
Lykke til!
Natalie
Hei!
SvarSlettSiden jeg er bibliotekar, fikk jeg lyst til å legge igjen en liten kommentar til det du skriver om å bestille rariteter i biblioteket. :-)
Bibliotekarer avlegger ingen anti-nysgjerrighetsed - nysgjerrige tror jeg vi er så det monner, de fleste av oss - og mange ganger lurer vi nok på hva folk skal med alt de spør etter. Noen ganger er det slik at lånerne forteller av seg selv, så vi vet gjerne litt om hva de skal med bøkene. Og noen lånere kjenner man etter hvert godt, så "forklaringer er unødvendige" fra gang til gang.
Det vi bibliotekarer har å holde oss til er taushetsplikten, samt normer for kundebehandling. Hvor gode vi er til å "håndheve normene" vil nok variere, men jeg mener det er uhøflig å kommentere hva folk låner, om de ikke begynner å snakke om det selv og tydelig ønsker en samtale rundt det - like mye som jeg synes det er uhøflig av en butikkansatt å kommentere hva jeg handler av dagligvarer.
Takk for kommentaren - veldig morsomt å høre fra deg. Jeg har faktisk aldri møtt en bibliotekar som ikke var både hjelpsom og hyggelig. Spesielt husker jeg bibliotekarene på Haugesund folkebibliotek, som aldri sensurerte hva jeg tok ut av voksenbiblioteket (det var 12-års grense), og som alltid gjorde sitt beste for å få tak i bøker til meg. Til og med uten at jeg spurte ...
SvarSlettVeldig spennende å lese om både idé- og skriveprosessene dine, håper vi får vite mer om dette nye prosjektet også etter hvert :-)
SvarSlettHøres morsomt - og slitsomt - ut å skrive romanserier. Det er for øvrig en veldig fin form for historieformidling, syns jeg.