“Outside of a dog, a book is man's best friend. Inside of a dog it's too dark to read.”

Groucho Marx

lørdag 29. januar 2011

Det skrives om serielitteratur ...

Skumle greier. Det finnes nå et nytt litteraturtidsskrift som heter Biblioteket - og du får sikkert tak i det på nærmeste bibliotek. Du kan også vinne et eks av dette utmerkede blad på denne linken: Biblioteket.
Nå kan du jo lure på hvorfor jeg reklamerer så voldsomt. Hvis du gjør det, så er det fordi det siste nummeret handler om serielitteratur:
May Grethe Lerum skriver om Sandemo og Knausgård - på en gang!
Tore Rem om Charles Dickens.
Gunnar Staalesen om Varg Veum
Elin Brend Johansen om Serieromanens historie (Her er jeg med!)Janicke Stensvaag Kaasa om Islfolket
Anne-Lise Boge om Arvesynd.
Høres ikke det spennende ut? Det gikk i hvert fall utover min konsentrasjon slik at jeg istedet for å skrive serielittatur, ble sittende og lese om det. Akkurat det var litt dumt, men sånn kan det gå.
Jeg liker å lese om faget mitt. Vanligvis når det skrives om serielitteratur virker det som om det skrives av folk som ikke kan fordra sjangeren, men som likevel har masse meninger om hvor forferdelig dårlig det er, og hvor ille det er at folk leser sånt ...
Dette tidsskriftet er med andre ord ikke sånn ...

fredag 21. januar 2011

Inspirasjon? Hæ? Gud bedre ...

Inspirasjon. Det er et fryktet ord for en forfatter, eller i hvert fall for denne forfatteren. Ordet gir meg assosiasjoner til et vesen som aldri kommer når det skal, og er helt umulig å forholde seg til.
Det finnes forfattere som bare kan skrive når de er inspirert. Hvis jeg skulle vente på at inspirasjon skulle ramme meg, ville jeg ha skrevet to ord i året.
Jeg er aldri inspirert når jeg setter meg ned foran datamaskinen og ser på tastaturet. Tvert imot. Den eneste inspirasjonen jeg finner, er nye måter å unngå å skrive på. (Som for eksempel å google ordet inspirasjon ...)- Dorothy Parker sa at det beste med skrivingen er å være ferdig. Hun har et poeng i det. Det er lite som kan måle seg med gleden over et ferdig manus ...
Så hvor kommer inspirasjonen fra? Antikken hevdet at de kom fra de ni musene – nei, ikke skogsmusa og bymusa - men gudinner svøpt i vakre togaer, døtre av selveste Zeus. Stephen King påstår at hans muse er en vrang fyr som bor i kjelleren og røyker sigarer ... hm.
For å få klarhet, vendte jeg meg til ordbøkene. Wikipedia kan fortelle at ordet inspirasjon er latinsk og betyr blåse, puste, ånde inn eller åndedrag. Med hånden på hjerte kan jeg si at jeg rett som det er opplever fullstendig åndekrampe når jeg skriver – det må være anti-inspirasjonens muse som står bak kvelertaket. Jeg vil ikke en gang tenke på hvordan hun ser ut ...
Merriem-Webster dictionary definerer inspirasjon som: a divine influence or action on a person believed to qualify him or her to receive and communicate sacred revelation.
Sacred revelation? Divine influence? Gud bedre ...
Musen for forfattere av episk diktning – og hvis ikke romanserier er episk diktning, så vet ikke jeg – er Kalliope. Hun avbildes som regel med en skrivetavle – datidens PC.

Henne har jeg aldri truffet på, det er jeg ganske så sikker på at jeg ville ha husket. Det er stunder da skrivingen flyter så lett at jeg knapt merker at jeg skriver før jeg ser på klokken og innser at det har gått tre timer. Det er langt mellom de stundene - som regel er det hardt arbeid for å få knotet ned de 1000 ordene jeg har som minstekrav.
Min Kalliope er vanskelig å få tak i, hun har ingen faste kontortider (det har forsåvidt heller ikke jeg, men det er ikke det vi snakker om nå), og hun er i hvert fall ingen yndefull nymfe i flagrende klær. Hun er skiftende både i humør og utseende. Noen ganger er hun dramatisk, kledd i svart fra topp til tå, oversminket og med håret strittende til alle kanter og skråler Poison i duett med Alice Cooper. Andre ganger slanger hun seg på en sjeselong, og spiser konfekt mens hun nynner Girls just wanna have fun. Eller hun ser sånn ut:
Og det er på en virkelig god dag ...
Så, hvordan er din muse?

torsdag 13. januar 2011

Samtale mellom forfatteren og forfatteren ...

Noen har en pågående monolog i sitt hodet, en enetale som de holder med seg selv. I mitt hodet er det plass til to sterke personligheter: Snusfornuften og Kreativiteten. Snusfornuften står for alt det praktiske i livet. Alt som må gjøres for at ikke futen skal stå på døren med håndjernene. Kreativiteten vil bare ha det moro.
I blant oppstår følgende diskusjoner:
Snusfornuften pirker Kreativiteten på skulderen: Du, nå må du ta deg sammen, altså.
Kreativiteten er dypt konsentrert om datamaskinen: Hysj. Ser du ikke at jeg jobber, menneske?
- Ikke hysj på meg! Du sitter jo bare der og spiller Solitaire!
- Jeg tenker mens jeg holder på! Det er en del av jobben.
- Vi vasser i hybelkaniner og skitne kaffekopper! Snusfornuften gir seg ikke. - Kan vi ikke støvsuge i det minste? Hvordan kan du tenke med alt dette rotet?
- Må du mase så fælt? Kan du ikke ta hybelkaninene på en luftetur? Kreativiteten prøver seg på et sjarmerende smil.
Snusfornuften himler med øynene og leter etter noe annet å påpeke når hun først er i gang.
- Du, når har du tenkt å ta tak i det manuset som ligger i skuffen?
Kreativiteten ser forvirret ut. - Hva mener du?
- Ja, det ligger en tjukk bunke der som du altså må gjøre ferdig.
- Det er ferdig. Kreativiteten vifter med hånden.
- Nei, det er det ikke! Snusfornuften får blod på tann. - Det må bearbeides, redigeres, omskrives, pusses på ...
- Æsj, noe så kjedelig. Det får være bra som det er.
Snusfornuften er i sjokk. - Hva? Er du helt sprø? Du kan ikke sende det inn til et forlag sånn som det er nå, skjønner du vel?
- Hvorfor ikke? Kreativiteten er så dypt opptatt av seg selv at den ikke enser faresignalene.
- Fordi du ikke har noen ordentlig slutt, historien henger ikke sammen på midten og du trenger en mye bedre begynnelse enn det slappe mølet du har tråklet sammen! Snusfornuften slenger manuset i bordet så hybelkaninene skvetter. - Bare se på det!
Kreativiteten ignorerer papirbunken. - Det er ferdig, sier jeg!
- Du kommer til å få avslag! Og hva er vitsen med å sende det inn da?
- Jo, men manuset er på 400 sider! Kreativiten er oppgitt. - Det må da være nok? Hva mer vil de ha?
- Det spiller ingen rolle hvor langt manuset er! Du MÅ gjøre det ferdig.
- Æsj. Det er så kjedelig. Kreativiteten lyset opp og viser til dokumentet som nå er oppe på skjermen. - Det jeg skriver nå er såååå mye morsommere å jobbe med. Har jeg fortalt deg hva det handler om?
Snusfornuften holder seg for ørene. - Jeg vil ikke høre det! Du må lære deg å fullføre ting. Gjør en ting først, før du begynner på den neste. Hvorfor er det så vanskelig å forstå?
- Å, hold snavla. Kreativiteten er snur seg vekk. - Jeg må skrive det som inspirerer meg, skjønner du vel. Sleng på noe frimerker og send det avgårde.
- Det finnes ikke den redaktør på denne jord som kommer til å begripe hva den boken handler om. Det er helt absurd! Snusfornuften er hes i stemmen av frustrasjon.
- Kan vi ikke si at det er en surrealistisk krim? Kreativiteten er dypt imponert over sin egen ... æ ... kreativitet. - Kanskje vi kan starte en ny trend? Hadde ikke det vært stilig?
På dette tidspunktet pleier Snusfornuften enten å få hodepine eller skrike høyt. Kreativiteten skrur opp lyden på musikken for og skriver lykkelig videre. Så lenge det varer ...

mandag 10. januar 2011

Selv de beste planer ... og så videre ...

Før jul hadde jeg store planer om å lage meg en fullstendig oversikt over alt jeg har lyst til å gjøre ferdig i år. Jeg planla med andre ord å planlegge - det innebærer A3 ark med mye linjalbruk og gjerne en post-it eller to. Jeg er flink til å legge planer, men helt mislykket når det gjelder å følge dem. Men det er greit. Det viktigste er at jeg får "luftet" hodet for å si det sånn.
Men sånn gikk det altså ikke.
Jeg tok noen dager fri før jul, og hadde tenkt å kaste jeg over både planlegging og skriving i romjulen. Et dødsfall i familien gjorde at alt ble utsatt på ubestemt tid. Nå er jeg hjemme igjen etter begravelsen, så nå hadde jeg altså tenkt å gi meg i kast med planleggingen.
Det ser dårlig ut gitt. Jeg har kastet meg ut i selve skrivingen og så lenge den går bra, så gir jeg jo blaffen i det andre.
Sannheten er at skrivingen har gått utrolig tregt de siste ukene, selv før jul. Så jeg kan ikke skylde på noe annet enn meg selv, gitt. Jeg tror jeg gikk tom. Først var det innspurten på Ildfuglen, deretter kastet jeg inn i en ny serie og jobbet så intenst med å få ferdig bok 1 at jeg nesten ikke har våget å gi meg ordentlig i kast med bok 2. Det er så skummelt at det er nesten latterlig.
Men jeg har kommet så langt at jeg har 7000 ord og 33 sider - det er en begynnelse i hvert fall.

lørdag 1. januar 2011

Godt nytt år, hurra for dagen og vinneren er ...

Jeg har fått masse nye følgere - bare så dere vet det så blir det bot hvis dere melder dere av - masse fine kommentarer og masse besøk. Fin start på det nye året, med andre ord.
For selve trekningen skjelte jeg til andres blogger, laget hvert lodd ett nummer og brukte random.org for trekningen. Det var litt kjedelig, synes jeg. Det gikk så fort!
Hvor var fanfarene og glitteret? Neste gang må jeg har mer pomp og prakt, så det blir litt sus over det hele.
Nu vel; for å feilsitere Ole Brumm litt: trukket er trukket, og vunnet er vunnet.
Random.org trakk ut nummer 1! Så Liv - med hemmelig identitet Snuskebassa - stakk av med hele premien, gitt. Gratulerer, Liv!

Send meg en mail med adresse og hva du vil ha, så skal jeg få sendt det av gårde. Blir ikke sendt fra meg før i slutten av uken, dessverre, siden jeg er bortreist fra mandag ...