“Outside of a dog, a book is man's best friend. Inside of a dog it's too dark to read.”

Groucho Marx

torsdag 29. april 2010

Bokanmeldelse: Uskyldig offer av Jilliane Hoffman

Utgangspunktet for denne kriminalromanen er ille nok. En naiv trettenåring later som om hun er 16 år og får kontakt med en gutt på samme alder. Tror hun. I realiteten blir hun cyberforført av en dreven pedofil som liker å drepe unge jenter. Hun avtaler et møte med ham og forsvinner ut i det ukjente. Etterforskeren Bobby Dees er spesialist på å finne savnede barn. Forfatteren har dessuten gitt ham et personlig motiv – hans egen datter er forsvunnet og han har ikke klart å finne henne. Når det så dukker opp lik av unge jenter, begynner han å tro at hans datter kan være et av ofrene.

Hoffman er flink til å holde på spenningen. Jeg klarte i hvert fall ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig. Spenningen seg jevnt og trutt, helt frem til en god slutt, med gode tvists og omveier underveis. Personskildringen var også god. Jeg fikk sympati for Bobby og hans skam over å ikke ha funnet datteren sin. Unge Lainey var også godt portrettert. Hun lever i en familie som ikke akkurat et ideell, og faller lett for det hun tror er omtanke og kjærlighet.

Tematikken gjør meg veldig glad for at jeg ikke hadde tilgang på internett da jeg var tretten. Dessuten var oversettelsen bra. Jeg ble ikke opphengt i dårlig språk, og det er alltid en fordel! Oversettelser av denne typen bøker er ikke alltid spesielt godt betalt og leveringsfrister kan være snaue. Det er derfor alltid en risiko for at ting kan bli direkte oversatt, noe som ikke klinger så bra, men det var det ikke noe av her, heldigvis.

tirsdag 27. april 2010

Tidlig om morgenen ...

Det er utrolig hvor mye jeg får gjort når jeg er displinert! Den siste uken har jeg vært ute av seng halv ni og foran datamaskinen en halvtime senere. Etter et par timer har jeg 1000 ord på bok ni - og da har jeg kvelden åpen for å skrive mer, eller skrive noe helt annet. Årsaken til denne voldsomme morgenaktiviteten er at jeg skriver på et annet bokmanus ved siden av - et manus som heldigvis skal være mye kortere og liksom enklere å skrive. Det er bare tull, selvsagt. Jeg klarer ikke engang å skrive noveller på enkelt vis ...
Barnebøker krever helt andre sider enn en serieroman. Språket skal være enkelt, men ikke nedlatende, historien skal være spennende, men ikke seriemorderspennende, og selv om bøkene jeg skriver er grøssere for barn, er det ikke meningen å skremme vettet av dem heller. Bare litt, sånn at de kanskje ser en ekstra gang under sengen eller vil ha nattlys på noen netter ... Selv leste jeg Eksorsisten under sofaen, men så var ikke den beregnet for trettenåringer. Vanskeligheten består i å avslutte et sånt manus på noenlunde troverdig vis. Jeg er opp som en løve, ned som en skinnfell når det gjelder enkelte historier, heldigvis skriver jeg ikke denne alene, og det gjør alt så utrolig mye lettere!
Jeg har til og med tid til å gå en tur i det (grøsskalde) vårværet...

lørdag 24. april 2010

Bokelskende gremliner ...

Jeg gikk glipp av Verdens bokdag, er jeg redd. Ikke leste jeg noen bok i går heller. Jeg jobbet. Masse. Skrev nesten 2000 ord (riktignok fordelt på to bøker i forholdet 1500/500, men dog). Det var underholdende nok, det.
Boken jeg leser for øyeblikket har det nemlig med å forsvinne. For tredje gang på en uke er den bare borte. Det er fortærende ergerlig, og jeg har en mistanke om jeg har litterært interesserte gremliner i huset. Med sterk sans for Nora Roberts. Jeg leser - eller forsøker å lese - Angels Falls av nevnte forfatter. Det er en god bok. Akkurat så spennende som man kan forvente av Roberts, men nå er altså boken borte igjen. Første gang fant jeg den igjen bak en bokhylle, full av støv og eselører. Det var for tre dager siden. Samme kveld ble den borte igjen. Jeg lette som en gal. Og i dag morges, etter at jeg hadde laget meg frokost, dukket den opp på kjøkkenbenken i et ubevoktet øyeblikk. Jeg rakk å lese et halvt kapittel før jeg la den fra meg på skrivebordet ved siden av datamaskinen- jeg er nesten ganske sikker på at det var der jeg la den. Men den er ikke der nå.
Bokelskende gremliner - hva annet kan det være?

mandag 19. april 2010

Idebanken AS

Stephen King kaller dem fossiler og hevder at forfatterens arbeid er å grave dem frem så komplette som mulig. Det derier seg selvfølgelig ikke om dinosaurer, men ideer. Han har et godt poeng. Det er ikke vanskelig å få ideer, det som er vanskelig er få dem frem i lyset, grave dem frem og se helheten.
Mine ideer dukker opp hele tiden, men det er sjelden jeg kaster meg over notisblokken og skriver dem ned. Jeg ignorerer dem for det meste. Lar dem surre i utkanten av bevisstheten til de modner. Noen ganger forsvinner de fullstendig - jeg er fortsatt irritert på den gangen jeg drømte den perfekte slutt på en bok jeg jobbet med, og ikke husket den neste morgen. (Nei, jeg har likevel ikke en skrivebok liggende på nattbordet).
Andre ganger kan jeg se hvordan ideene knyttes sammen. Ildfuglen går for eksempel langt tilbake. Jeg skrev en historie om en gutt som lette etter foreldrene sine på havet da jeg var 14. Da jeg var 18 togloffet jeg i Europa og havnet i Toledo der El Greco har et stort maleri i en kirke - Begravelsen til Greven av Orgaz - og ble fascinert av  ansiktene. Ingenting av dette hadde jeg noen klar plan for - det lå bare der og murret. Av og til kom jeg borti noe som vekket tanken, men så forsvant det igjen. Mange år senere var jeg en tur i Edinburgh for å intervjue Alexander McCall Smith og Ian Rankin, og stakk innom en bokhandel - som jeg alltid gjør. Muligens en Waterstone, mest sannsynlig en Ottakar - nåvel, jeg bladde i bøker om Skottland og i en av disse bøkene var et stort bilde av et sølvsmykke - en sølvkule. Det sto kort at slike smykker ble brukt til vern mot ondskap. Jeg satte boken inn i hyllen igjen og glemte den. Men bilde av sølvsmykket hektet seg fast i hjernevinningene. Omtrent samtidig gjorde jeg research til en helt annen bok og leste i den forbindelse Reidar Østensjøs bok om Haugesund. Tiden frem til 1800-tallet tar omtrent en halv side - litt sånn sagastil - om at det knapt bodde folk der, men at det fantes rettspapirer angående et vertshus som nok hadde ligget der lenge før angjeldende arveoppgjør.
Jeg tror det sa klikk da alle bitene fant hverandre. Jeg innbiller meg i hvert fall det. 
Andre bøker har enklere forhistorier. Loftet er noe så enkelt som loftet i gården der jeg bor. Jeg kan ikke utstå å gå opp der, og klarer å skremme meg selv like mye hver gang. Anan syntes det måtte kunne bli en utmerket historie. En faktahest om å skrive historier fikk vi i gave fra Maria som mente det kunne bli bra. Og det ble det jo!
Det jeg jobber med nå er fortsettelsen på Ildfuglen, der jeg i dag skal begynne på bok 9 og derfor kom til å tenke på utviklingen av ideer. Så istedet for faktisk å begynne på boken, skriver jeg om ideer - det er jo innlysende!
Ellers er det bare å skrive til Idebanken AS, betale en sum under bordet og få tilsendt en anonym konvolutt ...

fredag 16. april 2010

Kursdag, del 2 ...

Kurs vel overstått, og som med alle ting man frykter, er det frykten som er det verste. Selve kurset - eller den potensielt horrible situasjonen - går som regel bra. Så jeg sitter igjen som en sliten dramaqueen - en anelse trøtt i trynet, men ganske fornøyd. Jeg besvimte ikke! Det må da være nok?
Noen Dumbofjær fikk jeg ikke, men mange gode råd om hvordan jeg skulle lese høyt. Jeg synes det er vanskelig, jeg må innrømme det. Når jeg skal lese høyt er det som regel om å gjøre å bli fortest mulig ferdig slik at jeg kan sette meg ned og helst være usynlig en stund mens hjertet faller på plass og rødmen forsvinner. Det gir liksom ikke den helt store leseoppelvelsen for de stakkarene som blir tvunget til å høre på. Selv jeg innser jo det!
Så det ble trening på å ta pauser, på å si ting med trykk på riktig sted og ikke i hytt og vær, på hva slags bilder ordene skaper og hvordan man skal få frem det. Å, ja - og å ta nøkkelknippet ut av lommen - det skrangler fælt når nervøse fingre klamrer seg til det ...
Nå var det fem andre på kurset - to av deltagerne satt askefaste på vestlandet - og vi var vel ikke drevne lesere noe av oss. Noen er alltid flinkere enn andre, men jeg tror at på et sånt kurs er det ikke viktig hvor flink man er som er viktig, men hva man lærer. Jeg innbiller meg som regel at jeg skal være verdensmester og dermed setter jeg listen så høyt at jeg sliter meg ut på å nå den. I stedet for å slappe av og se om jeg kan lære meg et triks eller to. I dag klarte jeg å gjøre mer av det enn jeg pleier, og det må jo være bra.
Også fikk jeg jo diplom - det var stas!

Kursdag, del 1 ...

Herremoses i halmen, klokken er 8 på morgenkvisten. Jeg visste ikke engang at jeg kunne stå opp så tidlig. Den innerste, hemmelige årsaken til at jeg er forfatter er selvsagt at jeg skal slippe å stå opp tidlig hver dag, men av og til er det umulig å unngå det.
For noen uker siden dumpet det inn en invitasjon til kurs - Lesekurs for forfattere. (Nei, vi skal ikke trekke frem ABC-boken og begynne på nytt ...). Det handler om å fremlegge egne tekster. Foran folk. Som ser på. Urgh ...
Første reaksjon? Jeg må skrive. Jeg har ikke tid. Hvorfor meg?
Jeg tilhører med andre ord ikke den gruppen forfattere som danser opp på en scene, smiler bredt og kaster seg ut i en glitrende tale om sine egne bøker. Snarere tvert i mot. Som regel klarer jeg å unngå det. Som regel ved å late som om jeg besvimer ...
Jeg er veldig tøff i trynet til jeg står der. Da putter hjernen fingrene i ørene, snur ryggen til og erklærer at den har bedre ting å gjøre. Sånn har det vært siden jeg var liljekonvall på barneskolen. (Nei, det skjedde ikke noe traumatisk den gangen - selv om det var ille nok å stå der med en filtbøtte på hodet). Det er bare det at jeg har det i fingrene, ikke i kjeften.
Så får jeg se om Thorbjørn Harr har en Dumbofjær å gi meg ...

onsdag 14. april 2010

Go with the flow ...

I dag har jeg vært i forlaget og levert korrektur til bok åtte. Et stort kryss på veggen (Metaforisk ment siden jeg liker veggene mine hvite). Med det har jeg skrevet to bøker på tre og en halv måned (korreksjon må til - jeg glemte februar ...). Det er personlig verdensrekord. Er det noe rart jeg har vondt i fingrene?
Det innebærer at jeg har seks uker på bok ni. Det er jo rene ferien! Tusen ord om dagen er bra for ... for manuskrivingen. Joho!
Resten av dagen har jeg brukt til å skrive på noe helt annet. En helt annen sjanger, en helt annen tidsperiode, et helt annet tema - det er rene ferien, det også. Riktignok skriver jeg til fingrene knirker og øynene ser firdobbelt (veldig morsomt - da ser det ut som om jeg har skrevet masse!), men det kjennes godt. Det kjennes ut som om jeg er inne i en stim av kreatvitet og bør "keep the flow" så lenge det varer. Så får jeg heller sove til neste år.
Forfattere klager ofte på tørke og skrivesperrer - jeg har det motsatte for tiden. Dagen har ikke nok timer og jeg er i dårlig fysisk form, så dårlig at jeg må ta meg kraftig sammen. Mosjon, sunnere kosthold, frisk luft - det er oppskriften på å kunne ri bølgen så lenge den varer. Så jeg har børstet støv av sykkelen min og - til tross for skepsisen - gått på jakt i grønnsakshyllene i butikken. Dessuten har jeg skaffet meg D-vitaminer og jerntilskudd. Det får holde en stund. Kan da ikke bli helt fanatisk heller!
 Good hunting!

mandag 12. april 2010

Rolige stunder ...

Jeg reiste til London 30 mars i den tro at det ville være mulig å skaffe et mobilt bredbånd og dermed bli værende på nett. Uheldigvis hadde jeg med meg en mac. Det viste seg nemlig å være en umulig oppgave å skaffe et bredbånd som fungerte på mac.
Nå skal ikke jeg klage så mye på mac - jeg bruker det ikke til vanlig - men det er ikke en maskin jeg kommer til å anskaffe meg med det første. Det er som å ha med seg sin egen elektroniske primadonna med  tilhørende nykker.
Nå vel - det ble dermed mange dager uten nettilgang: ingen drøvtyggede nyheter, ingen googling på alt mulig rart, ingen konstant sjekking av e-mails - det var ganske deilig. Jeg fikk flashbacks til "gamle dager", den gangen nyhetene kom i Haugesunds Avis og det holdt lenge. Jeg fikk lest flere bøker, sett mer av London, gått meg sår og klarte å skremme meg selv i Tower. (Alt for mange spøkelser og gamle torturminner sitter i veggene der). Vi spiste god mat, drakk mye kaffe og ruslet rundt i Waterstone til de kastet oss ut. Ikke noe stress, ikke noe mas - bare ro.
Dessuten måtte jeg jo jobbe et par timer om natten i hvert fall! Bok åtte gikk til trykkeriet i deg, korrekturen skal leveres på onsdag. Jeg burde lese korrektur i dag, men måtte bare ha en dag fri fra teksten. Så får jeg heller lese fortere i morgen.